HEKSEJAKTEN I SALEM 1692

Av Rune Blix Hagen
Institutt for historie og religionsvitenskap
UiT Norges arktiske universitet

© Rune Blix Hagen 2000-2015

«Mystery remains, and will never vanish altogether” (David D. Hall 1985)

Den store hekseforfølgelsen på 1500- og 1600-tallet var primært et europeisk fenomen. Men da europeerne begynte å utvandre og bosette seg i den nye verden, brakte de heksetro og djevelfrykt med seg som mental bagasje. Hekseprosessene på det amerikanske kontinent må imidlertid karakteriseres som sporadiske, med unntak av de britiske koloniene. New England, som var betegnelsen på Englands nordøstligste kolonier i Amerika, opplevde den første dødsdom over ei heks i 1647.

Ingen hekseprosesser er så beryktet og omdiskutert som hekseforfølgelsen i Salem i 1692. Salem ligger i dag som en forstad til Boston i delstaten Massachusetts. Området rundt Massachusetts-bukta ble kolonisert på slutten av 1620-tallet av engelske immigranter og omtales på slutten av 1600-tallet som Essex County. De engelske settlerne (kalvinister) var misfornøyd med utviklingen i hjemlandet og kom over som Guds utvalgte folk for å bygge det nye Jerusalem. Aktørene i heksejakten var altså andre og tredje generasjonen av nybyggere. Heksejakten tok til i jordbruksbygda Salem (i dag Danvers), hvor det mot slutten av 1600-tallet bodde om lag 600 innbyggere. Fra landsbyen spredte heksehysteriet seg som en epidemi til den tilstøtende fiske- og havnebyen (i dag Salem) samt i det nærliggende omlandet. Til sammen ble 144 mennesker formelt anklaget, fengslet og tiltalt for trolldomskriminalitet i løpet av noen få måneder. Mellom juni og oktober 1692 førte man 19 mennesker til galgen og hengte dem. Som følge av en slags “heksetest “ble en mann klemt i hjel. Da heksejakten offisielt tok slutt, hadde ytterligere fem mennesker dødd under forvaring og mange hadde fått sine liv ødelagt etter harde fengselsopphold. Fengslene var i seg selv livsfarlige og ble av utenforstående beskrevet som helvetes forgård.

Filmen "Heksejakten"

Helt siden 1692 har det som skjedde i området vært forbundet med en enorm interesse. Fram til i dag er det skrevet over 150 fagbøker om emnet, i tillegg kommer flere hundre vitenskapelige artikler i ulike fagtidsskrifter. Dessuten har flere romaner, skuespill og filmer tatt sitt utgangspunkt i disse heksesakene. På internett er heksejakten i Salem populær. Søkeordene "Salem witch trials" ga godt over en halv million treff ved et googlesøk vinteren 2014.

Når det gjelder filmatisering, er vel Nicholas Hytners film «The Crucible», med HEKSEJAKTEN som norsk tittel, fra 1996 (utgitt på video i desember 1998) den mest kjente fra de siste tiårene. Filmen bygger på Arthur Millers skuespill med samme navn fra 1953. Millers hensikt med skuespillet var å vise sammenhengen mellom hekseforfølgelsen i 1692 og klappjakten, kjent som Mccarthyisme, på såkalt indre, anti-amerikansk virksomhet på 1940- og 1950-tallet. I etterkrigstidens Amerika hadde kommunister og kommunistsympatisører overtatt rollen som hekser.

"The Crucible" fokuserer på kjærlighetsforholdet mellom den demonbesatte tenårsjenta Abigail Williams (spilt av Winona Ryder) og den trolldomsmistenkte bonden John Proctor. Forholdet mellom de to vikles inn i en ond sirkel av sjalusi og hevngjerrighet. Abigails rituelle ekstase der hun kaster heksebeskyldninger over kona til Proctor, blir i filmen framstilt som essensen i det trolldomshysteriet som etter hvert utviklet seg. Her er det svært lite som er i samsvar med den historiske virkeligheten. Filmen skummer kun en liten flik av den dramatiske overflaten. Ikke bare er alderen på Abigail hevet betraktelig for å gjøre forholdet til Proctor troverdig, men ved å individualisere og romantisere det som skjedde i Salem bidrar filmen til å ufarliggjøre hekseprosessene. På typisk Hollywood-maner er sakenes sterke samfunnsmessige dimensjon luket bort. Heksetroen slik den kom til uttrykk blant puritanerne i nybyggermiljøet, framtrer som irrasjonell overtro. Vi får ingen anledning til å ta heksetroen på alvor. Den kollektive tragedien som episoden i Salem vitterlig var, er helt forsvunnet i kinoversjonen. Slik sett føyer filmen seg inn i rekken av forsøk på bortforklare og feiltolke en av de mest kjente og oppsiktsvekkende hendelsene i amerikansk historie.

Etter denne Hollywood-filmen er heksejakten i Salem fortsatt en fjern eksotisk og mystisk begivenhet uten større relevans for vår egen måte å tro, tenke og handle på. Som det het i VGs omtale av filmen "Heksejakten blir nokså omfattende latterlig etter hvert, når det historiske drama tilpasses moderne amerikansk films krav til romantikk og heltedyrkelse." Dessuten må filmen på egne premisser betegnes som både kjedelig og forvirrende.

En ny amerikansk film, «The Witch», som har heksetro blant nybyggermiljøet i New England på 1630-åra som tema, skal være premiereklar i 2016. https://www.youtube.com/watch?v=YjBN0ByAqDk

 

 

Mange tolkninger

Hekseprosessene i den engelske nybyggerkolonien inneholder et bredt spekter av økonomiske, politiske, psykiske og ikke minst religiøse konflikter. På bakgrunn av et sjelden rikholdig kildemateriale bestående av fyldige rettsdokumenter og samtidsberetninger, har ikke bare historikere og antropologer, men også jurister, medisinere, psykologer, teologer og alle typer samfunnsvitere interessert seg for det som skjedde for over 300 år siden. Litteraturforskere har i det siste gått til Salem-arkivene med fruktbare teorier om teksttolkning. Forskningsaktiviteten har ikke avtatt med årene, snarere tvert om - den er større enn noensinne. Bare i løpet av perioden fra 1997 til 2000 er det kommet ut over 15 omfangsrike vitenskapelige undersøkelser knyttet til Salem-heksene. Så seint som høsten 1999 dukket det opp nytt arkivmateriale, som forskerne har kastet seg over. Mange forskere har gitt ut bøker de siste årene, der undersøkelse til den amerikanske professoren i historie Mary Beth Norton står som den mest banebrytende. Hennes bredt anlagte undersøkelse kom ut sensommeren 2002 - se litteraturlista. Et aspekt ved denne store fascinasjonen er formidlingen mellom fortid og nåtid. Jakten på trollfolk i Salem tematiserer et samspill mellom samfunn og individ som har aktualiteter også for oss og vår samtid.

Hysteriske småpiker

Det som skjedde i Massachusetts kan leses som en skremmende, hårreisende og til dels tragikomisk historie. Hendelsesforløpet er rik på detaljer, men kan kort framstilles slik: Det hele tar til i januar 1692 i husholdet til den omstridte svovelpredikanten Samuel Parris. Han er relativt nylig blitt utnevnt til det kirkelige overhodet for den sterkt puritanske menigheten i jordbruksbygda Salem. I sine prekener taler sognepresten ofte om Guds utvalgte folk og Satans nærvær. Hans egen datter, den ni år gamle Elisabeth, og hans niese, den elleve år gamle Abigail Williams, blir plutselig syk. Sykdommen gir seg utslag i krampaktige anfall med utrop, oppkast, besvimelse og delirium med ukontrollerte kroppsbevegelser. Siden anfallene ikke vil gi seg, men derimot tiltar i styrke, blir landsbylegen Dr. William Griggs tilkalt. Etter grundige undersøkelser kommer han fram til diagnosen forhekselse. Ungjentene var hjemsøkt av onde ånder. De ble bitt og stukket av Satans usynlige hånd. Parris tok straks diagnosen på alvor og skjønte at Satan nå hadde inntatt bygda. En betingelse for å kunne drive Satan og hans agenter ut av området var at barna identifiserte heksene som hadde trollbundet dem. "Kan dere se plageåndene," spurte han. Og det kunne pikene - de kunne også se at heksene hadde hjelp av demoner i skikkelsen av hunder, røde katter og gule fugler til å bedrive ondskap med. De to jentene pekte ut tre kvinner, deriblant indianerkvinna Tituba som var slavehusholderske hos Parris-familien. Dermed dukker kvinnen som skulle bli verdens mest omtalte heks fram på den historiske scenen. Titubas rolle i begivenhetene er fortsatt noe uklar. Det blir hevdet at hun hadde innviet de to jentene i spådomskunst og fortalt skremmende historier for dem. Elisabeth og Abigail skal ha blitt så betatt av Titubas hårreisende fortellinger at de mente seg selv hjemsøkt av overnaturlige krefter. Under rettsforhøret tilsto Tituba at hun var i jevnlig kontakt med Satan. Den onde hadde instruert henne i å pine og plage barna. Tilståelsen reddet Titubas liv. De var de som konsekvent nektet samrøre med Satan som fikk dødsdom.

Heksejaktens spredning

Ryktet om pikenes plageånder og deres evne til å utlegge trollfolk fikk raskt en panikklignende snøballeffekt. Hele befolkningen begynte å se seg rundt etter mistenkelige personer. Hekseforfølgelsen var i gang. En rekke ungjenter fikk de samme anfallssymptomene som Elisabeth og Abigail. Nye forhekselser førte til nye heksebeskyldninger. Utover våren ble pikenes oppførsel mer og mer teatralske. Med hyl og skrik sto den ene etter den andre fram i forhørsretten å påsto at navngitte personer hadde slått, sparket og stukket både kniver og nåler inn i kroppene deres. Noen kunne vise fram blåmerker i retten. Verken dommerne, spesialjuryen eller de sjokkerte tilhørerne reiste tvil om barnas troverdighet - de var utsatt for diabolsk hekseri. 12 år gamle Ann Putnam som var hovedvitnet i alle fall i 19 av rettssakene, ble tatt med til den nærliggende landsbyen Andover. Her skulle hun avsløre hvem som hadde påført sykdom på ei kvinne. Avsløringen førte til at rettsapparatet til slutt arresterte omlag 50 innbyggere mistenkt for djevelarbeid.

I rettslokalet møttes jentene og de tiltalte ansikt til ansikt. De hjemsøkte stelte til en livlig seanse med krampelignende atferd og velutviklede mimikkritualer. Mange av de heksemistenkte måtte gjennom den såkalte berøringstesten. Logikken gikk ut på at i det øyeblikk en av de hjemsøkte berørte en av de tiltalte ville det ondartede fluidumet strømme tilbake i heksekroppen. Hallusinasjonene og de ukontrollerte utbruddene ville opphøre og den hjemsøkte ville falle til ro. Flere slike scener utspilte seg i rettslokalet og inngikk som bevis mot de tiltalte. I tillegg til at barna avslørte usynlige plageånder kom det også fram andre vitneprov mot trollfolket. Enkelte vettskremte menn hadde gjort observasjoner av flygende kvinner på natthimmelen. Andre kunne fortelle at de hadde våknet midt på natta ved at det satt en uvanlig svær katt ved fotenden i senga.

De første dommene falt i juni og juli 1692 da dødsdommen over seks kvinner ble eksekvert ved henging. (Mens det var vanlig å brenne hekser på bål i Europa var dødsstraffen henging i New England i pakt med tradisjonene i moderlandet). Resten av dødsdommene kom i august og september. Da guvernøren William Phipps opphevet heksejakten i desember og benådet de mange som satt i fengsel i påvente av dom, var i alt 14 kvinner og fem menn blitt hengt.

Psykologiske forklaringer

For å forstå noe av anfallsutbruddene til jentene har enkelte skrevet om matforgiftning. En type sopp, ergotin (meldrøye), kan ha skap en type rus som kan sammenlignes med virkningen av LSD. Amerikanske psykologer har faktisk utført vitenskapelige eksperiment med ergotin og funnet ut at soppen er hallusinasjonsfremkallende og kan forårsake hysteriske utbrudd. Denne virkningen svarer til det som står i rettsprotokollene om Salem-jentenes opphissende atferd. Psykologer og jurister har i tillegg vært opptatt av Salem-barnas reaksjonsmønster og fortellinger fordi de har relevans for diskusjonen omkring troverdigheten av slike vitnemål i aktuelle saker som har med seksuelle overgrep å gjøre. Dessuten har amerikanske psykologer beskrevet hele Salem-samfunnet ut fra psykiske kategorier, eksempelvis med betegnelser som 'arktisk hysteri' og 'vinter depresjon'. Sigmund Freud brukte selv eksempler fra europeiske heksesaker da han utformet sin teori om hysteri.

Med stor amerikansk forskningsiver har Laurie Winn Carlson i ei relativt ny bok fra 1999 foreslått at den egentlige heksa i Salem var et virus. Hun ønsker å vise hvordan en mikroorganisme kan påvirke atferden til et helt lokalsamfunn. Det dreier seg om en type epidemisk og psykisk forklaring av den psykomotoriske uroen til de mange jentene som mente de var hjemsøkt av angrep fra onde hekser. Virussykdommen Encephalitis lethargica som kanskje kan oversettes med "sovesyke," slår ut i atferdssymptomer som minner sterkt om hva rettsprotokollene beretter om: hallusinasjoner, tåketale, oppkast, paralyse, rastløshet, sinnsforvirring, kroppsutslett og lignende. Undersøkelsen setter altså fokus på sammenhengen mellom heksejakt, epidemiologi og mentale sykdomstilstander. "A fever in Salem", som boka til Carlson het, ble lansert som "et nytt perspektiv" og ei "nytolkning" av heksejakten i Salem. Jeg opplever denne typen analyse som både interessant og spennende, men ikke tilstrekkelig kontekstsensitiv som forklaringsfaktor. Undersøkelsen bærer for sterkt preg av å være atter et produkt fra den amerikanske diagnosekulturen.

Indre og ytre trusselkrefter

Noe større forklaringskraft har kanskje beskrivelsen av Salem-samfunnet som et samfunn utsatt for truende krefter både utenfra og innenfra. Massachusetts lå i et utsatt grenseområde. Den største trusselen kom fra indianerstammene. Mange av de involverte jentene hadde opplevd indianernes massakre på nære slektninger. Slike traumatiske opplevelser i barndommen kan ha kommet til overflaten i form av anfall med påfølgende utleggelse av trollfolk. Den kristne demonologien slik den ble forfektet av puritanerne, gikk ut på at indianerne var Satans barn. Tituba ser ut til å være et symboluttrykk for fiendtlige indianere. Frykt for angrep fra indianere var ikke den eneste ytre trussel. I nord sto aggressive franskmenn. De representerte både en militær og religiøs, der vil si katolsk, trussel mot de engelske kalvinistene. Indianere, franskmenn og trollfolk slo seg sammen til en gigantisk trusselfaktor med både naturlige og overnaturlige dimensjoner. Frykten for angrep forsterkes også ved at de lokale autoritetsforholdene og myndighetsutøvelsen var i ferd med å smuldres opp rundt 1690.

Innad var samholdet fra den første kolonitiden svekket. Kriserammede bønder følte sine jordbruksinteresser truet av et oppadstigende handelsborgerskap. Økonomisk, demografisk og politisk polarisering førte til et splittet lokalsamfunn med fraksjonsdannelse og nabofeider. Et spent forhold mellom land og by, krangel om autonomi i religiøse spørsmål og mye ondt blod mellom slektninger og naboer kan ha latt seg kanalisere inn i en destruktiv kamp på liv og død. Religiøse konflikter i selve lokalsamfunnet blir i stadig sterkere grad understreket som sentral forklaringsvariabel i nyere historieforskning.

Uenigheter om eiendom og arv ser ut til å ha manifestert seg i en forakt mot kvinner som hadde arvet sine menns formue og eiendom. En nokså sterk gruppe av enslige, eiendomsbesittende kvinner kunne virke provoserende på det patriarkalske husholdsmønstret og ha bidratt til fiendebildet. Andre religiøse grupper slik som f.eks. kvekere hadde begynt å få fotfeste i området. I puritanernes øyne var de kjettere. Vi vet også at flere fryktet et opprør fra et voksende tjenerskap som arbeidet under slavelignende forhold. Alle disse spenningsmomentene er representert i de konkrete hekseprosessene.

Djevelens aktivitet

Samtiden hadde ikke problemer med å forklare hekseinvasjonen. Presteskapets apokalyptiske historieoppfatning tilsa at endetiden var nær. Djevelens nærvær og store aktivitet var et tegn på Antikrists komme. I de siste tider hadde djevelen det travelt med å rekruttere nye medspillere. Flere sammenfallende ulykker som pest, krig og brann kunne tolkes som uttrykk for at verden var i ferd med å gå til grunne. Salem-heksene var med andre ord bærere av eskatologiske tegn. Guvernøren som til slutt fikk stoppet heksemanien gjorde det med henvisning til den vilkårlige bevisførselen, ikke fordi han var skeptisk til demonologiens hekselære.

Forfølgelse av trollfolk i New England opphørte imidlertid ikke med beklagelsene etter Salemprosessene. Amerikanerne sluttet ikke å tro på hekser og de sluttet heller ikke med å forfølge og drepe dem. Flere mennesker ble drept som hekser etter 1692 enn før Salem (Davies 2013).

Kan det skje igjen?

Er hekseforfølgelse et avsluttet historisk kapittel? Hvilken garanti har vi for at tilfeller som Salem for over 300 år siden ikke kan gjenta seg? Spørsmålet er kanskje ikke så uvirkelig som det i første omgang kan virke. Flere forskere mener at heksetro er et mer eller mindre universelt historisk fenomen. Troen på hekser forstått som onde mennesker, lever fortsatt i beste velgående både i Europa, USA og den tredje verden. I flere afrikanske land har heksetro slått over i regelrett hekseforfølgelse de siste årene, f.eks. i Sør-Afrika, Zimbabwe, Kongo og Kamerun. I visse tilfeller har myndighetene brukt rettsapparatet til støtte for slike dødbringende forfølgelser. Statsmenn fra Botswana kritiserte i 1995 et forbud om hekseforfølgelse fra 1927 ved å vise til en undertrykkende koloniarv. Forbudet var innført av koloniherrer uten forståelse for urbefolkningens kultur, ble det hevdet. I den vestlige verden finnes det folkegrupper som ikke skjønner hvorfor rettsapparatet ikke kan straffeforfølge onde mennesker i nærmiljøet for deres dødelige ord og onde vilje. En av våre fremste hekseforskere, den engelske historikeren Robin Briggs fra Universitetet i Oxford, ga i 1996 ut et omfangsrikt verk på vel 400 sider med tittelen «Witchcraft & Neighbours». Briggs skriver at en historisk forståelse av hekseri bidrar til en dybdeforståelse av oss selv og vår fortid. Han avrunder sin undersøkelse av hekseriet med følgende spørsmål: Hvor lenge vil det ta før den fornyede entusiasmen for dødsstraff i USA fører til at noen blir avlivet for å ha vært heks?

Minnesmerke over heksene

Salem (eller Danvers) har i dag status som USAs hekseby. Den lille byen i utkanten av Boston har markedsført sine hekser i en blomstrende turistindustri. I byen har man opprettet et eget heksemuseum. Det blir jevnlig arrangert heksefestivaler og turister kan være med på rundtur for å besøke steder der begivenhetene utspilte seg. Byen gir ut bøker, lager TV-program og produserer undervisningsmateriale om sin heksefortid. Ved 300-års markeringen i 1992 ble det reist et minnesmerke over ofrene for heksejakten. I Norge har vi etter hvert fått lignende minnesmerke over de mange som måtte lide på bålet. I Norges hekseby nummer 1, Vardø, avsa rettsapparatet dødsdom over atskillig flere mennesker enn hva tilfellet var i Salem. En nasjonal turistvei, som inkluderer et kostbart og storstilt kunstverk til minne om forfølgelsen av trollfolk i Finnmark, blir ferdigstilt i 2011. I juni 2011 åpnet Norges dronning minnestedet for prosessene i Vardø. For uten i Vardø finnes det “heksemonumenter” i Bergen og Gloppen kommune. Enkelte lokale trollfolk har dessuten fått sin statue, slik som eksempelvis Lisbet Nypan. 

Minnesmerker og annen type markeringer i forbindelse med justismordet på heksene bør imidlertid ta lærdom av Hollywood-preget som heksebyen i USA har fått. Det er lite som minner om det historiske New England på slutten av 1600-tallet. Selvsagt gjøres det i Danvers et stort nummer av Halloween-festen 31. oktober - en dag totalt uten betydning for de engelske innvandrerne. I forhold til byens presentasjon av heksene bør det dessuten legges til at de amerikanske heksene ikke ble brent på bål, og at de helle ikke ble beskyldt for å fly i luften på lynraske sopelimer.

 

Hva skjedde egentlig i 1692 – de mange svarene

I ei bok fra 2008 uttrykker den amerikanske historieprofessoren John Demos seg slik når det gjelder de mange ulike svarene på spørsmålet hva som skjedde i Salem: «Divine retribution. Fraud. Class conflict. Village factionalism. Mental illness. Cultural provincialism. Vulnerable children. Hysteria. Political repression. Shifting boundaries. Actual witchcraft. Approaching capitalism. Ergot poisoning. Patriarchal privilege. Encephalitis. Fear of Indians. One inevitable, irrepressible question, with many different answers. Yet the answers are not of equal weight; indeed, some can be discarded completely. Forget class conflict. Forget ergotism. Forget encephalitis. The match with the evidence is too weak to support any of them” (Demos 2008: 213). Og vi får legge til at det kanskje er indianerfrykten og indre religiøse konflikter som står sterkest som sentrale forklaringsvariabler i dag.

 

--------------------------

(En mer omfattende beskrivelse av heksejakten i Salem kan leses i min artikkel "Da Satan var løs i Massachusetts" Humanist nr.1/1999. En drøftelse av historiografi og forskningsresultater fram til 1998 finnes i min artikkel «Salem 1692: världens mest kända häxjakt. Historiografisk kommentar till nyare forskning» i Häften för Kritiska Studier nr.4/1998. Se også kapittelet «Den store vondskapen i Salem» i pensumboka Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, (2007) Oslo 2014: 70-80).

LITTERATUR (som inkluderer noen av de viktigste bøkene om Salem-prosessene):

Aronson, Marc. Witch-Hunt: Mysteries of the Salem Witch trials, New York 2003
(Særlig relevant for yngre lesere)

Boyer, Stephen and Nissenbaum, Paul. Salem Possessed:
The Social Origins of Witchcraft
, Massachusetts 1974.

Breslaw, Elaine G. Tituba, Reluctant Witch of Salem. Devilish Indians and Puritan Fantasies, New York 1996

Briggs, Robin. Witchcraft and Neighbours, Oxford 1996.

Carlson, Laurie Winn. A fever in Salem. A New Interpretation
of the New England Witch Trials
, Chicago 1999.

Davies, Owen. America Bewitched: The Story of Witchcraft after Salem, Oxford 2013.

Demos, John Putnam. Entertaining Satan. Witchcraft and the Culture of Early New England, Oxford 1982.

Demos, John. The enemy within (Part Three: Salem, 141-228), New York 2008.

Hall, David D. "Witchcraft and the Limits of Interpretation" i New England Quarterly, 59, June 1985.

Hagen, Rune Blix. Dei europeiske trolldomsprosessane, Oslo (2007)2014 (inneholder et underkapittel om Salem-forskningen)

Hansen, Chadwick. Witchcraft at Salem, New York 1970.

Harley, David. "Explaining Salem:Calvinist psychology and the diagnosis of possession" i The American Historical Review, Vol. 101, No.2/1996.

Hill, Frances. A Delusion of Satan. The full Story of the Salem Witch Trials. London 1996.

Hoffer, Peter Charles. The Devil's Disciples - makers of the Salem witchcraft trials, Baltimore 1996.

Hoffer, Peter Charles. The Salem Witchcraft Trials. A Legal History, Kansas 1997.

Howe, Katherine (ed.) The Penguin Book of Witches, New York 2014.

Kamensky, Jane. Governing the tongue: the politics of speech in early New England, New York 1997.

Karlsen, Carol F. The Devil in the Shape of a Woman: Witchcraft in Colonial New England, New York 1987. (Nyutgitt i 1998).

Latner, Richard “The Long and Short of Salem Witchcraft: Chronology and collective Violence in 1692”, Journal of Social History, fall 2008: 137-156.

Levack, Brian (ed.) Witchcraft in Colonial America, New York 1992.

Mappen, Marc. Witches & Historians. Interpretations of Salem,
Malabar 1996.

Mather, Cotton. On Witchcraft: The Wonders of the Invisible World, (1692) New York 1991.

McWilliams, John. "Indian John and the Northern Tawnies" i New England Quarterly, vol.69, no.4/1996.

Norton, Mary Beth. In the Devil's snare: The Salem witchcraft crisis of 1692, New York 2002
(les Carol Karlsens grundige og kritiske
omtale av boka)

Norton, Mary Beth. "The Refugee's Revenge", i Common-place 2:3, April 2003

Pettelkau, Susanne. Go tell Mankind, that there are Devils and Witches a comparative study of early-modern witch persecution (sammenligner prosesser i Tyskland, England og Salem i New-England), Tysk avhandling fra Freie Universität Berlin 2007

Fulltekst: http://www.diss.fu-berlin.de/2007/558/indexe.html

 

Ray, Benjamin C. “The Salem Witch Mania: Recent Scholarship and American History Textbooks”, Journal of the American Academy of Religion, No.1, March 2010.

 

Reis, Elizabeth. Damned Women. Sinners and Witches in Puritan New England, Ithaca 1997.

Roach, Marilynne K.The Salem witch trials: A day-to-day chronicle of a community under siege, New York 2002

Rosenthal, Bernard. Salem Story:Reading the Witch Trials of 1692, New York 1993.

Rosenthal, Bernard. "Tituba's story," The New England Quarterly,Vol.71, No.2, June 1998

Sebald, Hans. Witch-Children. From Salem Witch-hunts to Modern Court- rooms, New York 1995.

William and Mary Quarterly, July 2008 (flere nyskrevne artikler om Salem og debatten rundt heksejakten i 1692), se oversikt: http://www.historycooperative.org/journals/wm/65.3/index.html

 

Hunting the Witch - Hekser film

Witchcraft in Bermuda,1650-1696

[The Witches' Sabbath][The Shaman of Alta] [Trolldomsprosessene i Nord-Norge]
[Hekseprosessene - noen fakta][Hekselitteratur]
[Jean Bodin][PEKERE TIL HEKSESIDER]

Heksestudier i Tromsø høsten 2015

 


[Christian IV][Christian 4. på Nordkalotten i 1599][Pietro Querini 1432] [Jens Munk] [Petter Dass] [Jean Bodin]

 

Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark.

 

Lagt ut: 11.04.2000

OPPDATERT: 27.08.2015

Institutt for historie og religionsvitenskap, HSL-fak., Breivika, Universitetet i Tromsø. Norges arktiske universitet, 9037 Tromsø.
Tlf.: 77 64 41 30. Rune Blix Hagen