Rune Blix Hagen:

HISTORIEN OM FOLKENE UNDER DE SYV PLOGOKSENE

 

Olaus Magnus og hans historieverk om Norden fra 1500-tallet

© Rune Blix Hagen, 1997-2014
(Oppdatert 23. januar 2014)

(Short English Summary at the end of the article)

Tidlig på våren 1518 fikk den knapt 30 år gamle svenske presten og Øst-goteren Olaus Magnus et spesielt oppdrag fra en herre med navn Johannes Angelus Arcimboldus. Denne Johannes var pavekirkens legat i Sverige og hadde et budskap fra paven i Rom til Olaus. Han skulle reise nordover for å ivareta den katolske kirkes interesser blant annet gjennom avlatssalg til inntekt for restaureringsarbeidet med Peterskirken i pavebyen. I mai samme år la den unge presten med sitt følge i vei nordover langs kysten av Sverige. Olaus Magnus reise mot nord skulle komme til å utgjøre det viktigste grunnlaget for hans store arbeid om de nordiske folkene - ei bok som han selv ga ut på latin i Roma i 1555. Dette bemerkelsesverdige historieverket med den opprinnelige latinske tittelen Historia de gentibus septentrionalibus kom til å bli retningsgivende for det lærde Europas forestilling om nordområdene og om folkene som bodde under Karlsvogna. I en tid da Europas geografiske ekspansjonstrang og interesse for fremmede kulturer blomstret som aldri før, ble historieberetningen fra Europas ytterkant svært populær. Verket ble i løpet av 1500-tallet oversatt til de fleste europeiske språk og utgitt i stadig nye opplag. I århundrene etter utgivelsen ble Olaus Magnus historie om Europas eget ”Vestindia” standardverket og det viktigste referansearbeidet om folkene i Nord. Verket markerer et gjennombrudd for europeernes kjennskap til Norden. Det framstår videre som en hjørnestein i nordisk historieskrivning. Olaus Magnus har med god grunn blitt beskrevet som en nordisk kulturapostel i tidlig nytid.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: http://www.ub.uit.no/arkiv/maanedens/1999/images/199902.jpg

Liv og virke

Olaus Magnus innehadde et kannikeembete i det katolske kraftsentrumet i Norden, Uppsala, da han fikk oppdraget om å begi seg nordover. Reisen nordover var verken den første eller siste reisen til Uppsala-presten, men var den mest betydningsfulle i forhold til historieverket. Olaus Magnus kom til verden i Linköping i oktober 1490. Sin første reise foretok han allerede tidlig i tenårene da han besøkte Oslo hvor han oppholdt seg omlag ett år. Fra 1510 til 1517 studerte han i Tyskland. Etter studieoppholdet kom han tilbake til hjemlandet og virket som katolsk kanniker i Uppsala. Hans reise mot nord i 1518/19 varte i godt over ett år. På begynnelsen av 1520 finner vi ham først som prest i Stockholm og deretter i fødebyen Linköping. I svensk historie er denne tiden svært dramatisk og begivenhetsrik. Landet løsriver seg definitivt fra den nordiske unionen og gjenreiser det svenske kongedømmet ved at Gustav Vasa kom på tronen i 1523. I løpet av 1520-tallet innførte kongemakten den lutherske lære på bekostning av katolisismen. Olaus Magnus opplever selv mange av begivenhetene, blant annet den danske kongens (Kristian II) brutale krigføring i Sverige som kuliminerte i Stockholms blodbad i 1520. Ved årsskiftet 1523/24 dro Olaus Magnus til Roma. Han skulle aldri få se sitt fedreland igjen. Johannes Magnus, en eldre bror av Olaus, ble Sveriges siste reelle katolske erkebiskop. Johannes døde i 1544 og Olaus ble hans etterfølger da han ble vigslet til svensk erkebiskop samme år. Av naturlige grunner kunne Olaus Magnus ikke utøve sitt erkebispeembete i hjemlandet. Allikevel representerte han Sverige i alle fall i navnet ved en rekke viktige katolske kirkemøter i Europa. Han fungerte som svensk delegat ved kirkemøtene som forberedte den katolske motreformasjonen i Europa. Ved det sentrale konsilet i Trient var eksilbiskopen på plass lenge før møtet åpnet mot slutten av 1545. Her hadde han ry på seg for å være den lærde mann fra det høye nord. Før Olaus Magnus ble titulærerkebiskop og etablerte seg i Roma på 1540-tallet, reise han mye omkring i Europa. På disse reisene skaffet han seg et omfattende kontaktnett, særlig med geografisk interesserte personer. Med disse hadde han en omfattende brevveksling. Olaus Magnus levde halvparten av sitt liv i eksil: "Jeg som i 33 år har vært utsatt for forfølgelse og landflyktighet for troens skyld," skriver han selv i historieverket. Til tross for en slik bitterhet forble han imidlertid trofast i sin kjærlighet til Sverige og det ytterste nord. Ser vi bort fra hans mange harde utfall mot den lutherske villfarelse som rammet Norden, er hans historieverk preget av en dyp patriotisme og stolt skildring av de nordiske folkene.

Historieverket om Nordens folk

Olaus Magnus store verk om de nordiske folkene kom ut på begynnelsen av 1555. Verket var inndelt i 22 bøker som til sammen omfattet omlag 770 kapitler og over 800 sider. Siden de aller fleste kapitlene var rikt illustrert med tresnitt, det finnes nesten 500 slike, kan vi godt si at verket hadde imponerende tabloidkvaliteter sammenlignet med tilsvarende utgivelser i datidens Europa. Forfatteren hadde selv komponert utkastene til de fleste illustrasjonene. Den latinske førsteutgaven fikk raskt en stor leserkrets siden det var den første boka på latin som grundig beskrev de nordiske folkene for et geografisk interessert renessanse-Europa. Nye latinske utgivelser fulgte i 1558, 1562 og 1567. En fransk og italiensk utgave kom i 1561, i 1565 kom boka i spansk språkdrakt, i 1567 ble den oversatt til tysk og en hollandsk utgave forelå i 1598. En engelsk oversettelse forelå i 1658, mens den svenske oversettelsen først ble ferdigstilt på 1920-tallet. Bare den latinske og svenske utgaven er komplett - en fullstendig engelsk utgave i tre bind ble utgitt i perioden 1996-1998 av The Hakluyt Society. Verkets mange opplag og utgaver på andre halvdel av 1500 sier ikke bare noe om emnets popularitet, men også noe om den store innflytelse verket fikk i det tidlig moderne Europa.

Den svenske historieskriveren hadde brukt svært mange år på sitt livsverk. På bakgrunn av notater fra sine reiser og informanter, har Olaus sannsynligvis påbegynt arbeidet med boka rundt 1530 og skrevet fram til høsten 1554. Store deler av verket har fått sin utforming ved de såkalte Tridentinske kirkemøtene 1545-47 og 1551-1552. Det var også her Olaus møtte mannen som boka er tilegnet. Adolf av Schauenburg var erkebiskop i Köln og viste enorm interesse for Norden og bokprosjektet til Olaus. Etter at Olaus hadde deltatt aktivt ved kirkemøtene i Trident og ført lange geografiske diskusjoner med utsendinger fra hele Europa, ofret han seg helt og fullt for historieverket. I den hellige Birgittas hus i Roma, Chiesa di Santa Brigida, eller bare Birgittahuset, hvor Olaus hadde overtatt forstanderskapet i 1549, installerte han ei trykkepresse, leide noen boktrykkere og ga i rask rekkefølge ut flere bøker, deriblant hans eget arbeid. På sine siste år drev Olaus altså forlagsvirksomhet i Roma. Svensken døde 1. august 1557, 67 år gammel.

Carta Marina

Før vi ser nærmere på historieverket, bør vi nevne et imponerende kart over Norden som Olaus fikk utgitt i Italia i 1539. Dette nokså detaljrike kartet ble påbegynt i Polen i 1527 og ferdigstilt på trykk i Venezia som på begynnelsen av 1500-tallet utgjorde det første kartografiske kraftsentrum i Europa før nederlenderne overtok seinere på århundret. For sin tid hadde Carta Marina eller som Olaus ofte betegner det Carta Gothica, en usedvanlig stor størrelse (170cm 125cm). Det er tale om intet mindre enn et pionerarbeid som gjør Olaus Magnus til en framtredende person innen tidlig moderne kartografi. Hensikten med kartet var å imøtekomme interessen for Europas mindre kjent ytterkanter samt å vise hvilke store geografiske og folkerike områder som var gått tapt for den katolske kirke i forbindelse med det Olaus kaller det lutherske kjetteri. Historien om de nordiske folkene kan faktisk leses som en utførlig kommentar til de mange folkeslag som er avmerket på kartet fra 1539. Formålet med å fortelle de intellektuelle i renessansetidens Europa om Norden, er tildels det samme som lå til grunn for utarbeidelsen av kartet. Imidlertid er det tydelig at Olaus Magnus har ønsket å gjendrive vanlige forestillinger og rykter om Norden - særlig ryktet om goterne som usiviliserte barbarere. Dessuten var det maktpåliggende å få fram at landskapet i nord var rikt både når det gjaldt befolkning og ressurser. Blant søreuropeere var det på denne tiden ikke uvanlig å oppfatte nordområdene som en folketom isørken. Derfor har verket et klart historisk-komparativt siktemål. Herskende myter om det barbariske folket i nord blir i kapittel etter kapittel brutt ned ved å vise til ”utenlandske tilsvarenheter”. Folket som lever langt mot nord har riktignok visse komparative fordeler og positive særtrekk, men de har også sterke fellestrekk med folkene i sør både i livsførsel og mentalitet. Det er verdt å understreke at når forfatteren beretter om befolkningens særtrekk, er det nesten utelukkende basert på teser om Nordens fortreffelighet - et slags arktisk paradis. Med all tydelighet går det eksempelvis fram at Olaus har større sans for de nordiske kvinnene, enn dem han observerte i Italia. Nordiske kvinner er både vakrere og mer fruktsommelige enn sine medsøstre i sør som Olaus mente var forfengelige moteslaver med for mye sminke. Som vi skal se lyktes Olaus bare delvis med å bryte ned forestillinger om folkene i nord - eller sagt på en annen måte, historieverket til den svenske erkebiskopen kom til å sementere en rekke forestillinger om folkene under polarhimmelen - oppfatninger som har vært til stor belastning for ettertiden. Ikke minst har sjø- og landkartet, Carta Marina, blitt mest kjent for sine dominerende sjøuhyrer og monster som boltrer seg i havbassenget utenfor Norges kyst.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\601olaus2.jpg
Olaus Magnus' erfaringsverden

Den svenske historiefortelleren baserte sine nedtegnelser på et velutviklet kunnskapsbegjær og en skarp iakttakelsesevne. Resultatet ble det vi må ha lov til å kalle en, for sin tid, fullverdig geohistorisk og etnografisk forskningsbragd. Olaus Magnus framstilling har i likhet med så mange andre arbeider fra 1500-tallet, klare encyklopediske trekk. Vi møter en forfatter som prøver å fange opp all relevant og gyldig kunnskap om sitt felt. Erkebiskopens egne empiriske sanseerfaringer kobles opp mot eksisterende kunnskap. Selve verket står fram som et proto-etnologisk arbeid av dimensjoner. Klima, natur, befolkning, næringsliv, krigskunst, trolldom, embetsverk, urbefolkning, dagligliv, dyreliv og historie er blant de sentrale emnene i beretningen. Enkelte mener at framstillingen både er uryddig og usystematisk ved at Olaus går fra tema til tema uten noen stringent plan for framstillingen. Et slikt inntrykk kan nok ha sin berettigelse, men må primært sammenholdes med renessansetenkernes flytende tidsoppfatning der kronologisk presisjon ikke oppleves som særlig relevant for framstillingen. Det herskende historiesynet under renessansen bar i stadig sterkere grad preg av kulturpessimisme. Konstant degenerasjon fra en tapt gullalder satte sitt preg på oppfatningen av sivilisasjonen utvikling. Vi finner opplagte spor av en slik kulturpessimisme hos Olaus Magnus, men den overskygges av hans sterke tro på en lysere framtid for de nordiske folkene. Når Olaus skriver om 'den ulykksalige tid som vi nå opplever' skal slike utsagn settes i sammenheng med det lutherske vanvidd (Olaus' uttrykk) som hindret ham i å drive misjonsvirksomhet i sitt eget hjemland. Det er den protestantiske gudløshet som fører til at nordboerne blir nedstyrtet i villfarelsens avgrunn, skriver han.

Til grunn for historieverket ligger forfatterens egne sanseerfaringer gjort gjennom flere reiser. Ikke bare har han gjort sine egne empiriske iakttakelser, men fått nyttig informasjon gjennom mennesker han møtte på sin ferd, gjennom flittig brevskrivning og ved topografiske studier. Primærkildene, det vil si hans egne nedtegnelser, blir så relatert til andre framstillinger. Omlag en tredjedel av teksten er direkte lån eller avskrifter fra andre forfattere. Lange avsnitt hentes direkte fra tidligere forfattere som hadde interessert seg for de nordlige strøk av Europa slik som tyskeren Adam av Bremen (1044-1075) og, i særlig grad, den danske krøniker Saxo Grammaticus (1150-1220). I tillegg finner vi en rekke henvisninger til antikkens filosofer og til romerrikets historie. Olaus Magnus sier selv at han beundrer Platon for sin innsikt innenfor lovgivning og oppdragelse. Henvisninger til den antikke arv var selvsagt en av hjørnesteinene ved forfatterskapene under renessansen. Bruken av det skrevne ord, gjennom hyppige henvisninger til antikkens filosofer, referanser til skolastikkens kirkefedre og ved utstrakt bibeleksegese ga renessanseteksten en autoritativ status. Sannhetsinnholdet økte proporsjonalt med antall sitater og eksempler fra den antikke arv. Slik sett er Historia de gentibus septentrionalibus i pakt med samtidens normer for godt forfatterskap. Imidlertid er det noe overraskende å oppdage hvor sterkt biskopen har neddempet bibelhenvisningene. Selv om Olaus i sitt verk i så sterk grad baserte seg på tidligere tekster og derfor ikke kan tillegges den største originalitet, er det allikevel herfra europeerne hentet informasjon om Norden. Takket være boktrykkekunsten og den nye interessen for ukjente områder kom boka i lang tid framover til å bli paradigmatisk for sentrale forestillinger om folket i nord. I en slik sammenheng er det mindre vesentlig at mange av forestillingen hadde sin bakgrunn i sagadiktningen og hos forfattere fra middelalderen.

Reisen mot nord

Ingen kan i dag med sikkerhet si hvilken rute Olaus Magnus fulgte da han ridende på hest forlot Uppsala våren 1518 og satte kursen mot nord. Man antar at han fulgt kysten langs Bottenhavet et stykke før han tok av mot vest og reise innover landet i retning mot Norge. Sommeren 1518 tilbrakte han i Jämtland som på den tiden var et (omstridt) norsk landskap. Reisen i Norge gikk, slik de fleste kommentatorer synes å være enige om, til Trondheim hvor Olaus høyst sannsynlig har hatt lengre samtaler med erkebiskopen i Nidaros, Erik Walkendorf. Walkendorf var svært opptatt av forholdene i den nordlige delen av sitt stift. Han har nok vært en viktig informant når det gjelder Olaus beretning om de rike fiskeriene utenfor Nord-Norge, den fryktede Moskstraumen (Moskenesstrømmen), den uinntakelige festningen i Vardøhus, samenes livsførsel i Finnmark og om havuhyrene som sliter sund mennesker med sine grufulle tenner. Denne norske erkebiskopen forfattet i 1520 et rystende brev til pave Leo X om samenes villskap og skrekkelige avgudsdyrkelse. Olaus viser i sitt verk direkte til brevet, men har generelt sett et atskillig mer nyansert syn på den nordiske urbefolkningen enn hans tidligere kollega i Nidaros. På sin videre ferd fikk Olaus rik anledning til å sette seg inn i samenes dagligliv, noe han kanskje aller best har gitt uttrykk for gjennom sine vingnettbilder fra samiske miljø.

Etter Norgesbesøket dro Olaus Magnus vinteren 1519 østover gjennom Jämtland og reiste et stykk langs elva Ljungan før han tok ut mot kysten ved Sundsvall. Herfra dro han nordover mot Bottenviken langs kysten av Vesterbotten og Norrbotten. Sommeren 1519 nådde følget Torneå. I historieverket finnes det flere bilder fra det rike folkelivet på denne møteplassen på Nordkalotten. Skildringen av det tradisjonsrike midtsommermarkedet ved Torneelvens utløp har et idyllisk og harmonisk preg. Ved handelsplassen Torneå samles hviterussere, karelere, samer, bottninger, finner, bjarmere, svensker og mange fra Norge som kommer over de høye fjellene og de vidstrakte ødemarkene, skriver Olaus og forteller om en livlig, men fredfull handelsutveksling. Idyllen forstyrres bare av svikefulle moskovitter som svindler med falskmynter og av den besværlige myggen som er så plagsom i det ytterste nord. På handelsplassen ved Bottenviken møtes stort sett folk som gode naboer uten særlig bråk. Drukkenskap forekommer, mens hor og utukt verken begås eller nevnes, forteller Olaus. Med de karakteristiske elvebåtene dro Olaus Magnus videre oppover Torneelv. Fra gammelt av hadde for øvrig erkebiskopen i Uppsala lakserettigheter i elva. Vi vet ikke hvor langt nord Olaus kom, men han har nok besøkt Särkilax kapell i Övertornå som var den nordligste kirkelige utpost i Uppsala stift. Sannsynligvis har han dratt enda et stykke nordover, passert Polarsirkelen før han snudde ved Pello. Pello er avmerket på 'Carta Marina' og var plassen der den faste bosetningen opphørte. Herfra startet hjemreisen. Høsten 1519 ankommer reisefølget Stockholm etter å ha seilt med båt det siste stykket fra Bjurøklubb i Vesterbottens len.

På noe i underkant av halvannet år hadde eksilforfatteren fått oppleve flere sider av folkelivet på Nordkalotten. Han hadde kommet i kontakt med det samiske miljø og fått solid informasjon om deres naturreligion som faktisk beskrives uten større moralisering. Vel så viktig er prelatens opplevelse av natur og klima. I grensetraktene mellom Sverige og Norge må han ha følt kulden på kroppen og virkelig fått oppleve naturelementenes skrekkvelde. For polartraktenes folk lever primært i kuldens og den ville naturens rike. Vi må ha lov til å tro at Olaus Magnus har frosset mye på sin reise. Kanskje er det den bitende kulden, frostrøyken og vinterstormene som har lagt seg sterkest på minne der han sitter i det varme Italia for å rekonstruere sine opplevelser av det høye nord. John Granlund som har skrevet en lengre kommentar og et innsiktsfullt etterord til den svenske firebindsutgaven fra 1976, mener at Olaus Magnus skildring av den nordiske vinter neppe har sitt motstykke. Siden Olaus så tydelig har følt det kalde klima på kroppen, har han flere råd om hvordan man på ulikt vis kan beskytte seg mot storm og isende kulde. Rådene har han fått og observert på sin Norrlandsreise. Dun og skinn er effektive plagg mot den nordiske vinteren, dessuten er katten et nyttig dyr - den kan man legge inntil sitt bryst for å holde kulden ute.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\601olaus5.jpg
Sverige - Nordens sentrum

Hvilket begrep har egentlig Olaus Magnus om Norden? Er det en abstrakt størrelse uten klare grenser? Historieverket opererer ofte med et begrep om Norden som er lite presist. Totalinntrykket er imidlertid at dette verket først og fremst handler om forfatterens hjemland, om folkene i Svea og Gøta rike. Kjerneområdet i Norden er Sverige. Trolldom og hedensk overtro er primært lokalisert til kjerneområdets randsoner. Særlig har Sverige fått en framtredende plass når forfatteren beskriver sin egen samtid og nære fortid. Her og der finner vi så avstikkere til Norge, Finland, de baltiske statene og til Island (i nevnte rekkefølge hva tekstomfang angår). Dansker, moskovitter og delvis tyskere oppfattes nærmest utelukkende som fiender og angripere. Den store skurken i framstillingen er uten tvil danskekongen Kristian II (1481-1559) og hans grusomheter mot den svenske befolkningen fram til begynnelsen av 1520-tallet. Hans brutale regime i Sverige 1520-23, med ambisjoner om å gjenopprette Kalmarunionen, innbefattet blant annet Stockholms blodbad i 1520. Gustav Vasa, som ledet det svenske opprøret mot Kristian II, får heltestatus i framstillingen (til tross for Vasas lutherske sympatier).
Sammen med folkeliv, folketro, natur og klima er da også krigskunst en av grunnpilarene i verket. Folkene ved verdens yttergrense vet hvordan de skal ordne seg med naturkreftene. I krigføring spiller svenskene på lag med naturelementene til fiendens ulempe. En rekke vingnettbilder illustrer hvordan den svenske militærmakt ved hjelp av naturkreftene lokker angripere i feller. Fiendtlige krigsskip fryser fast ved østersjøkysten. Hele troppestyrker blir lokket til å synke ned i dyp snø eller gå gjennom tynn is. I samarbeid med naturkreftene kan svenskene med få folk holde stand mot en hel hær. Fordi fienden ikke har samme innsikt i naturforholdene som nordboerne, omkommer de ofte av den bitende kulden. Polarnaturen og befolkningen spiller på lag - de er forbundsfeller mot ytre trusler. Fremmede makter som angriper Sverige må altså ikke bare kjempe mot en modig, dyktig og sterk militærmakt, men også mot storm, vind, vann, kulde, snø og is. Moskovitter og dansker finner sine overmenn i svenskene og i elementenes voldsomme innvirkning. Angriperne blir hjemsøkt av naturens raseri. På grunn av fremmede folks misgjerninger hevner naturen seg på inntrengerne. Klimaforholdene i nord frambrakte en hardfør befolkning preget av modighet, tapperhet og styrke. Innsikt i elementene og dermed en type naturkontroll hjelper ikke bare svenskene i krig, men også f.eks. nordnorske fiskere som ved innsikt i vindene, unngår havari. Ved å vise til samspillet mellom natur og mennesker i nord, særlig når det gjelder krigskunst, har Olaus Magnus ønsket å gi europeiske ledere et varsel om hva som ventet dem dersom de planla å innvadere hans kjære hjemland. I sin iver etter å trekke fram denne type avskrekningspropaganda kom forfatteren med visse antydninger om at polarmenneskene ikke bare allierte seg med naturkreftene, men også fikk hjelp fra visse andre makter i krig. Det var imidlertid disse korte bemerkninger om hjelp fra overnaturlige krefter som sjokkerte leserne. Rykte om at svenskene tok i bruk samisk trolldomskyndighet i krigføring, kom til å bli en plage for den svenske stormakt utover 1600-tallet. Under 30-årskrigen (1618-1648) da den svenske militærmakt vant flere betydningsfulle slag og hadde stor geografisk ekspensjon, ble det med belegg hos Olaus Magnus insinuert at den svenske framgang skyltes trolldom. Ryktet var en grov krenkelse av svensk ære. Uppsalaforskeren Johannes Schefferus (1621-1679) fikk oppdraget med å rette opp det skammelige inntrykket gjennom korrekt informasjon om sametraktene i Lappland. Han og hans medhjelpere blant prestestanden i de svenske lappmarkene skulle undersøke forholdene, komme med en mer sannferdig beretning og dermed rette på inntrykket. Verket Lapponia kom i 1673.

Jean Bodin og Olaus Magnus

Til tross for at trolldomsutredningene bare utgjør en liten del av historien om de nordiske folkene, var det nettopp kapitlene om trolldomskunst som kom til å vekke oppmerksomhet i Europa. I forhold til 1500-tallets ekspanderende demonlære kom boka ut til rett tid. På 1550- og 1560-tallet var djevelfrykten i Europa i ferd med å nå et tidligere ukjent nivå. På kort tid ble alle typer magi til kriminalisert trolldom. Heksebålene tentes oftere og oftere for å kuliminere i intensiv trolldomsforfølgelse mot slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Ved at Olaus Magnus' arbeid fikk stor oppmerksomhet innefor demonologien ble folkene i nord kjent for sin trolldomsdyktighet, og mindre for sin krigskunst, tapperhet, stolthet og solidaritet slik Olaus hadde lagt opp til. Olaus lot sine store tanker om Norden komme klart til uttrykk ved å fortelle om både gull og godhet som skulle bre seg utover Europa. Det lærde Europa grep derimot fatt i et par mindre utsagn der det heter at alt ondt kommer fra nord og at Satan i bokstavelig mening har sitt sete i de nordiske landsendene. Og ikke minst fikk illustrasjonene fra historieverket stor innflytelse på tyske heksemaleri og tresnitt.

Den franske juristen Jean Bodin (1530-1596) er blant dem som har lest arbeidet til erkebiskopen grundig - men selektivt. Bodin ga i 1580 ut et bloddryppende demonologisk arbeid. Her legger han fram vitenskapelige bevis for den reelle eksistens av hekser, begrunner nødvendighetene av rettsforfølgelse av trolldomsvirksomhet samt utarbeider en manual for rettsprosedyrer i slike saker. Boka ble en bestselger over hele Europa, og var godt kjent både blant geistlige og verdslige embetsmenn i Danmark/Norge og Sverige. Flere historikere har, noe overdrevet, gitt Bodin og hans demonologi ansvaret for at tusenvis av kvinner måtte på bålet. Bodin bygger sitt vitenskapelige studium av demoner på en rekke eksempler fra hele Europa. Olaus Magnus' latinskspråklige nordenshistorie fra 1555 er blant Bodins viktigste referanser. I det ytterste nord plages menneskene natt og dag av onde ånder, i Norge er det flere hekser enn i andre deler av verden, de nordiske heksene har faste samlingsplasser hvor de møtes til heksesabbat, over hele Nordkalotten kan man høre besvergelser og djevelsk snakk, forteller Bodin hele tiden med Olaus Magnus som sannhetsvitne. Trolldomskunsten er særlig utbredt blant folk i Lappland. De driver med spådomskunst, vindmagi og andre former for skammelig djevelarbeid. Satan har stor makt over folkene i nord. All ondskap og ulykke kom med nordavinden. Lykantropi (hamskifte) forekommer over store deler av Norden. Varulvene har sitt tilholdssted i de baltiske statene. Vil man ha ytterligere eksempler på djevelskapen i nord er det bare å konsultere Olaus Magnus, skriver Jean Bodin.

Bodins beskrivelse av trolldommens utbredelse i nord har belegg hos Olaus, men Bodin har i langt sterkere grad diabolisert nordisk folketro. Erkebiskopens skildring av hedenskap og overtro er preget av forsiktighet, av en rekke forbehold og en smule skepsis når det gjelder den virkelige eksistens av trolldomsmakt. I drøftelsen av trolldom og ondskapsfulle demoner bruker Olaus ofte uttrykk som bedrageri og innbilninger. All magisk kunnskap bygger på bedrageriske prinsipper, heter det i sammenheng med beskrivelsen av den fordømte vind- og knutemagien. Slik jeg leser Olaus Magnus' utredning om nordisk trolldomskunst er denne langt på vei forankret i en hedensk fortid som på tross av lutheriets skadelige innvirkning, er på retur eller overskredet. Trolldom, naturreligion og avgudsdyrkelse beskrives uten den allmueforakt, kvinnefrykt, redsel og diabolisme som vi finner hos Bodin. Visse utsagn om f.eks. onde vinder som kommer fra nord og Nordkalotten som Satans urhjem, har bare så vidt belegg i ubetydelige randbemerkninger hos Olaus Magnus. I en viss forstand kan vi derfor hevde at nordisk folketro ble demonisert gjennom demonologiens fortolkning av visse tekstutdrag fra boka om folkene under de syv plogoksene. Når det gjelder nordisk trolldom oppviser Olaus Magnus selv en holdning som står i kontrast til framtredende mentalitetsstrømninger i Europa på andre halvdel av 1500-tallet. I slike spørsmål får hver enkelt tro hva han vil, skriver vår kulturapostel i forbindelse med nordiske trollkvinners rideturer gjennom luften til heksesabbaten i Kalmarsundet.


English Summary

Olaus Magnus (1490 Linköping - 1557 Rome) Olaus Magnus's work on the Nordic people was published in Rome, in 1555, and written in Latin under the title, Historia de Gentibus Septentrionalibus. The account of the septentrionale people (the people below the Big Dipper, or the Plough) was the first report in Latin that thoroughly described the Nordic countries to a geographically interested Renaissance Europe. Until the advent of this era, the northern regions were basically regarded as a "terra incognita." This work was based upon a journey that Olaus Magnus took to Norrland in 1518-19. He visited Nidaros (Trondheim), and travelled as far north as Pello, in Övertorneå. Torneå is described as a meeting place for the people of northern Scandinavia. His portrayal is based upon three "truths": the Nordic countries are said to be the cradle of warfare, the haunt of demons, and the realm of cold. The author writes about the rich catches of fish off the coast of northern Norway, Lofoten's engulfing maelstrom, the invincible Vardø fortress, the lifestyle of northern Scandinavia's Sami, and of sea monsters that tear human beings apart with their horrible teeth. Polar people, according to our sources, use nature to their advantage in warfare. In a warning directed to foreign powers not to intervene in the affairs of the northerners, Olaus Magnus writes that ice, snow and the cold have produced a hardy people whom are distinguished by their courage, strength and bravery. This work was made up of 22 parts that altogether comprise nearly 770 chapters. Readers will find approximately 500 illustrations here - many of them made by Olaus Magnus himself. And the more than eight-hundred pages of the original Latin edition were actually written as a detailed commentary to Carta Marina, a 1539 map which Olaus Magnus had made and published in Venice. The book was translated into French, Italian, Spanish, German, Dutch and English during the 16th- and 17th-centuries. The Swedish translation first appeared in the 1920s. Nonetheless, only the Latin first-edition and the Swedish translation were complete until the publication of a three-volume English edition in the spring of 1999. Olaus Magnus was a Catholic and lived in voluntary exile following 1524. From 1544 onwards, he performed the duties of a titular Swedish bishop.


LITTERATUR:

Bodin, Jean. De Magorum Daemonomania. Vom aussgelasnen wytigen Teuffelsheer. (fransk utg. 1580) Overatt til tysk av Johann Fischart og gitt ut i Strassburg 1591. (Nachdruck Graz 1973)

Collijn, Isak. Olaus Magnus: ett forsøk til karakteristik och nogra ønskemål. Uppsala 1910.

Grape, Hjalmar. Det litterära antik- och medeltidsarvet i Olaus Magnus patriotism. Stockholm 1949.

Grape, Hjalmar. "Carta Marina som resejournal" i Norrbotten 1971.

Johannesson, Kurt. Saxo Grammaticus. Komposition och verldsbild i Gesta Danorum. Uppsala 1978.

Johannesson, Kurt. Gotisk renessans. Johannes och Olaus Magnus som politiker och historiker. Uppsala 1982.

Kjeldstadli, Knut. 'Om verdens beskaffenhet' i Samtiden Nr. 2/1991.

Lockert, Sigri Skjegstad. Havsvelget i Nord. Moskstraumen gjennom årtusener, Orkana Akademisk, Stamsund 2011.

Nigg, Joseph, Sea monsters: a voyage around the world's most beguiling marine map, The University of Chicago Press, Chicago and London 2013.

Olaus Magnus Gothus. Ain kurz Auslegung der neuuen Mappen von den alten Goettenreich und andern Nordlenden. Venedig 1539. (Faksimile med inledning utg.af Isak Collijn) Stockholm 1912.

Olaus Magnus. Historia om de nordiska folken. (Fire bind) Med kommentar og etterord av John Granlund fra 1951.

Olaus Magnus. Description of the northern peoples : Rome 1555 = Historia de gentibus septentrionalibus : Rome 1555, translated by Peter Fisher and Humphrey Higgens ; edited by Peter Foote ; with annotation derived from the commentary by John Granlund, abridged and augmented. - London: Hakluyt Society, 1996-1998. - 3 b. (XCIII, 1248 s.) : ill. (Works issued by the Hakluyt Society. Second series ; 182, 187-188)

Zika, Charles. ”On the Margins of Christian Europe” i The Appearance of Witchcraft, Routledge, London and New York 2007: 210-235.

Dette nettstedet om Olaus Magnus er en noe omarbeidet og utvidet versjon av min artikkel Historien om folkene under de syv plogoksene fra Sigmund Nesset og Helge Salvesen (red.) Ultima Thule, Ravnetrykk nr.7, Tromsø 1996: 53-65.

Se et utsnitt av originalutgaven fra 1555

Northern Lights Route Mer om Olaus Magnus

Olaus Magnus' Scandinavia. Fra James Ford Bell Library, University of Minnesota

The Witches' Sabbath

Jean Bodin

Trolldomssaken mot samen Quiwe Baarsen 1627

Amtmann Hans H. Lilienskiold

Heksejakt i arkivene

Forestillinger om samisk trolldomskunst

Hekseprosessene - noen fakta

Litteratur om hekseprosessene

Blant konger og hekser

De europeiske hekseprosessene

Trolldomsprosessene i Norge

Trolldomsprosessene i Finnmark, Troms og Nordland

Rune Blix Hagen
Her finnes mer om demonologi, hekseprosesser og trolldom

Venner av det smaksrike øl

(Oppdatert 23.01.2014)

rune.hagen@uit.no

Rune Blix Hagen
Institutt for historie og religionsvitenskap, HSL-fak
Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet
N0-9037 Tromsø
Tlf.: (+047) 77 64 41 30