CHRISTIAN 4.s DRISTIGE SJØREISE TIL DET YTTERSTE NORD I 1599

 

Rune Blix Hagen
Institutt for historie
Universitetet i Tromsø

"Første Pinsedag, 1599: Pinsefesten ble holdt med høytid på vårt skip mellom Kildin og Vardø. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, tåke og en bitende kulde. De fleste av oss led av sjøsyke, gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin kahytt." Disse dagboksnotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk herremann om bord i datidens fremste krigsskip, fregatten Victor, innen den dansk-norske marinen. Som det framgår av nedtegnelsen, ligger flaggskipet Victor på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra munningen til Murmanfjorden. Krigsskipet seiler i retning av Vardø. Personen som blir omtalt som kaptein, er ingen ringere enn den unge dansk-norske kongen Christian den fjerde (1577-1648). Av sikkerhetsmessige årsaker skulle færrest mulig vite at Kongen selv var om bord på Victor. Kongen seilte inkognito, og det var forbundet med dødsstraff å avdekke hans virkelige identitet. Nå - vel fire hundre år etter - tar vi imidlertid sjansen på å avsløre mannen, uten å risikere straff.

I midten av april 1599 seilte en flåte bestående av åtte tungt bevæpnede marinefartøy ut fra København i retning av Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen, det fordekte navnet til Christian IV, hadde den formelle kommandoen over denne militære sjøoperasjonen. Med seg hadde han det fremste sjikt innen den danske sjøetat, admiraler, kapteiner og styrmenn, samt noen adelsfolk og hofftjenere. Mange hundre marinegaster utgjorde den øvrige besetningen på de åtte orlogsskipene. Toktet varte i tre måneder. Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende til sivilisasjonen. I en av de to dagbøkene vi har bevart fra turen, heter det: "Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs."

Den dansk-norske kongen Christian 4. - maleri fra 1606

Christian IVChristian 4.s reise til Finnmark og Nord-Russland i 1599 er kanskje den mest oppsiktsvekkende, vågale og dristigste ekspedisjon en monark overhode har lagt ut på. I et historisk perspektiv er også resultatene av denne gigantiske kystvaktinspeksjonen betydningsfulle. Ved sin reise mot nord vant den energiske, unge kongen sin første og eneste varige utenrikspolitiske seier. Det er ingen overdrivelse å si at de gensene dagens Norge har i nord, er Christian IVs fortjeneste. I en biografi over Christian Kvart fra 1997 skriver Lars Roar Langslet: "Når Norge fortsattt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakonselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag." I en artikkel i Historisk Tidsskrift fra 1991 skriver Gudmund Sandvik: "Hadde Kristian Kvart mislyktes kunne det ha resultert i andre grenser og andre typer samfunn på Nordkalotten enn det vi kjenner nå." Og kanskje ville dagsaktuelle begreper som "norsk sokkel" og "økonomisk sone" ha hatt et helt annet geografisk innehold uten suverenitetshevdelsen i 1599.

På slutten av 1500-tallet var hele Nordkalotten dratt inn i europeisk storpolitikk. Engelskmenn, skotter, franskmenn og hollendere hadde begynt å handle med Nord-Russland. Skipstrafikken til Kola, Kvitsjøen og Arkhangelsk (anlagt i 1584) fikk etter hvert et stort omfang. I kjølvannet av handelen fulgte fiske, hvalfangst og europeiske oppdagelsesekspedisjoner i nordområdene. Denne nye aktiviteten i nord representerte store utfordringer for Danmark-Norge. Grensene på Nordkalotten var uklare, og Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde ulike oppfatninger om hva som var landenes territorialrett i området. Christian IV var kronet til konge i 1596 og gikk umiddelbart i gang med å få gjort noe med den betente situasjonen i den ytterste del av sitt langstrakte rike. Han hevdet sin suverenitet ikke bare over største delen av Kolahalvøya, men også til havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Den intensive europeiske sjøtrafikken nordom Nordkapp var ulovlig da den gikk gjennom Hans Majestets "strømmer." Kongen krevde derfor både gyldig pass og toll av skip som seilte i disse farvannene. Dessuten var fremmede staters fiske og hvalfangst til skade for kongens norske undersåtter, det vil si privilegerte kjøpmenn fra Trondheim og Bergen. For å sette makt bak sin politikk styrket kongen rikenes maritime slagkraft gjennom en storstilt utbygging av sjøforsvaret. En av hensikten med inspeksjonsreisen i 1599 var å håndheve de norske interessene i området. Herredømmet over kyststripen langs hans fjerntliggende nordrike skulle sikres gjennom å overvåke og rense farvannene for sjørøvere og såkalte fribyttere. Under toktet nordover oppbrakte og arresterte kongen seks handelsfartøy og større fiskebåter fra England og Holland. Skutene ble konfiskert både i Vardø og ved kysten av det nordøstlige Russland. Dronning Elisabeth I av England protesterte kraftig mot beslagleggelsen av de engelske skipene. Diplomatisk aktivitet og forhandlingene var resultatløse, og forholdet mellom Danmark- Norge og England var de påfølgende år på bristepunktet.

Sverige, beskrevet av kong Christian IV som "den onde nabo", førte mot slutten av 1500-tallet en svært aktiv ekspansjonspolitikk i nord. Fra sine dyktige befalingsmenn i Finnmark mottok kongen stadig vekk illevarslende rapporter om svensk framrykking mot kysten i Nord-Norge. Svenske fogder dro rundt i fjordstrøk og skattela kystsamene. Gjennom denne type skattepolitikk mente svenskene å ha et grunnlag for påstanden om territorialrett til hele Nordkalotten. Den svenske kronen hadde til hensikt å erobre kysten av Nord-Norge og dermed skaffe seg gode havner mot Nordsjøen.

Malmis travelGrenseområdet mellom Finnmark og Kola. Tegning av Lilienskiold ca.1695.

Den russiske tsaren hevdet ikke bare Russlands territorialrett til Kola, men mente også at Vardø lå på russisk område. Festningsstedet og fiskeværet burde overleveres til russerne eller rives ned, krevde tsaren. Med sin storstilte reise ville Christian markere sin overhøyhet over de herligheter i nord som tilkom hans arverike. Ved å sikre Finnmark og kystterritoriet utenfor som en integrert del av den dansk-norske fyrstestaten, kunne Christian stoppe den svenske framrykkingen i nord og sette makt bak kravene overfor Russland og de europeiske sjøfartsnasjonene. Den danske armadaens opptreden på de nordlige breddegrader var en enorm maktdemonstrasjon som ga gjenklang over hele Nord-Europa. Overfor Sverige ble situasjonen tilspisset. Svenskekongen fortsatte sin aggressive nordområdepolitikk. Nordkalottspørsmålet kuliminerte i den såkalte Kalmarkrigen fra 1611 til januar 1613. Christian IV gikk seirende ut av krigen mot Sverige, og landet oppga for alltid sine krav på fjordstrøkene i Nord-Norge. Kong Christian holdt hele tiden fast på at den rette grensen mot Sverige gikk ved Kjølen, og slik ble det da Norge fikk sin endelige grense mot Sverige i nord i og med grensetraktaten fra 1751. Gjennom utstrakt diplomati fikk Christian bedret forholdet til England, særlig etter at hans svoger, Stuartkongen Jacob den første, (1566-1625) kom på tronen i 1603. Forholdet til den russiske tsaren var vanskeligere å løse, men grensekonvensjonen mellom Russland og Norge fra 1826 kan betraktes som et kompromiss mellom tsarens krav på Varangerhalvøya og Christians krav på Kolahalvøya. Delelinja og ressursutnyttelsen i Barentshavet står fortsatt som uløste problem i nordområdene.

Den norske historikeren Øystein Rian har hevdet at Nordkalott-konflikten i tidlig nytid lenge har vært undervurdert av historikere som et viktig utenrikspolitisk problemkompleks. Selv har han gjennom en rekke arbeider de siste årene bidratt til å sette Christians maritime aktivisme i nord på det historiske kartet. Rian understreker at kongens vellykkede kamp om grenselandet kom til å bli en bestående seier, det eneste varige vitnesbyrd om hans mange utenrikspolitiske engasjementer. Samtidig er det grunn til å påpeke at med dansk-norsk statsbygging i nord tok integrasjonen av samene for alvor til. De samiske bosettingsområdene hadde siden middelalderen vært oppfattet som den norske konges skatteland, uten å være en integrert del av riket. Innlemmelsen kom til å bli en meget smertefull prosess utover 1600-tallet. Konfrontasjonene mellom dansk-norske embetsmenn og samer er svært alvorlige og voldelige i dette århundre. Det gamle handelssamkvemmet mellom folkene i nord med årlige markeder omkring på Nordkalotten gikk også til grunne som følge av statlige grensereguleringer i etterkant av sjøreisa i 1599. Fellesdistriktene på Nordkalotten skrumpet inn.

De to reiseskildringene som er bevart fra kongens kystvaktoppsyn er fulle av dramatikk. De inneholder en mengde interessante opplysninger om klima, topografi, etnografi og naturforhold. Kongen og hans tallrike følge møtte engelske, tyske og hollandske skippere, norske fiskere, russiske befalingsmenn og samer som kunne skyte med gand. Dessuten har de to dagbøkene stor underholdningsverdi - rikholdige som de er på pussige episoder og humoristiske kommentarer. På returen sørover i juni 1599 møtte eskadren et voldsomt uvær. Mannskapet mente at hekseværet var utsendt av ei russisk samekvinne fordi en av kongens musikanter hadde stjålet ei katt fra henne. Katta måtte kastes på hav for å temme de demoniske kreftene. Da følget omsider ankom Bergen 21 juni startet danskene en fest som varte ut måneden. Dagboksforfatter Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel den 30. juni: " I dag måtte vi hvile ut en smule etter våre drikkelag. Vi hadde gått i en stadig rus, så naturen til sist nektet sin tjeneste, og det ikke var mulig for oss å drikke mer. Vi måtte således gjøre en dyd av nødvendigheten."
Dessverre er ingen av de to 400 år gamle dagbøkene så langt utgitt i Norge. Universitetsbiblioteket i Tromsø har sendt søknad om økonomisk støtte til utgivelse av dette rikholdige kildemateriale.

(Noe utvidet versjon i forhold til min søndagskronikk Kongens dristige sjøreise i Dagbladet 20/6-1999)

Se ellers mine artikler;
Kongen, Katten og Presten. Christian IVs møte med samisk trolldomskyndighet
Historie. Populærhistorisk magasin Nr.2-99
Christian IVs sjøreise mot nord i 1599
Håløygminne hefte 3 -1999

Den Sorte Kats forbandelse i Siden Saxo, nr.2/2005:4-15
Christian IVs marineopprustning og orlogstokt i kampen om Nordområdene 1596-1611
Den svarte katten
Kongens reise til det ytterste nord Bokutgivelse fra Ravnetrykk i 2004
Kildetekstene til 1599-toktet
Blant konger og hekser
Northern Lights Route Om Olaus Magnus
Christian IV's Northern Voyage in 1599
The Witches' Sabbath
Jean Bodin
Trolldomssaken mot samen Quiwe Baarsen 1627
Amtmann Hans H. Lilienskiold
Nordnorske trolldomsprosesser
Heksemyten om jordmødrene
Heksejakt i arkivene
Hekser på internett
Et hemmelig hekserike i Finnmark
Hekseprosessene - noen fakta
Litteratur om hekseprosessene
Nyere historieteori - litteraturtips
Den nye kulturhistorien

(Oppdatert 05.02.2009)