HEKSEJAKT I ARKIVENE

BLANT TROLLKVINNER, HEKSEJEGERE OG ARKIVBRENNERE

Av Rune Blix Hagen

© Rune Blix Hagen, 1997-2004

(Sist endret 2/2-2004)

De eldste arkivseriene som er bevart ved statsarkivene i Norge har vanligvis sin begynnelse på 1600-tallet. I takt med befolkningsvekst, økonomisk utvikling og statsbygging kjennetegnes 1600-tallet av ei storstilt utbygging og endring av både den sentrale- og lokale forvaltningsorganisasjonen. Særlig etter innføringa av det kongelige eneveldet i Danmark/Norge i 1660 er skiftet i forvaltningsordningen merkbar. Men allerede i tiårene før 1660 finner det sted dyptgripende endringer i øvrighetas myndighetsutøvelse, spesielt innen den lokale statlige forvaltningsorganisasjonen. Her er ikke minst etableringen av sorenskriverembete betydningsfull på regionalt nivå i Norge. Sorenskriveren hadde blant annet til oppgave å føre protokoll fra det som skjedde på hjemmetingene. Disse protokollene møter vi i statsarkivenes magasiner som tingbøker eller justisprotokoller. Siden myndighetene fra 1600-tallet begynner med en systematisk dokumentering av sin maktutøvelse, finner vi også de første forsøk på arkivbevaring fra denne tiden. Fogder, sorenskrivere, lensinnhavere (etter 1662; amtmenn) får beskjed om å skrive av originaldokumentene, d.v.s. lage kopier. Andre spede forsøk på arkivrutiner og arkivbevaring var forordninger om at ferdigskrevne protokoller skulle leveres til lensherren (amtmannen), og f.eks. at amtmenn skulle føre register over brev, saksdokumenter og protokoller. På 1600-tallet og flere hundre år utover hadde man imidlertid svært dårlige oppbevaringsforhold. I løpet av de siste tre-fire århundrene har mye av dette eldste offentlige arkivmateriale gått tapt. I disse tidligste kildene er det ofte store lakuner. Allikevel er det bevart en del 1600-talls arkiver fra ulike deler av landet. Ved å kombinere forskjellige arkivtyper, f.eks. tingbøker, fogderegnskaper, innberetninger, saksdokumenter, manntallslister, gamle arkivregistraturer o.l., kan vi faktisk, i alle fall for noen områder av Norge, få et ganske godt innblikk i samfunnsforholdene på 1600-tallet.

Å gi seg i kast med disse tidligste arkivseriene kan være både spennende, overraskende - og også tragisk lesning. Ikke minst gjennom de gamle rettsprotokollene særlig fra den laveste rettsinstansen, hjemmetinget, men også fra lagtinget, får vi et blikk inn i en tanke- og handlingsmåte som nok kan synes frastøtende og fremmed på oss. Sett med våre øyne virker flere av kriminalitetsformene på 1600-tallet merkelige. Særlig vil vi nok oppfatte straffemetodene som barbariske og underlige. Hva skal vi f.eks. si om Siri Andersdatter fra Vardø som på slutten av 1600-tallet ble funnet skyldig i kjønnslig omgang utenfor ekteskapet (leiermål). Hun ble etter loven straffet på kroppen. Det betydde at Siri måtte stå to ganger i fjæra i allmuens påsyn til sjøen fløt henne oppunder munnen. Den tette sammenhengen mellom synd og kriminalitet, mellom teologi og jus, fikk mange merkelige utslag, sett fra vårt ståsted.

 

TROLLDOMSFORFØLGELSE

Nedenfor skal vi se litt nærmere på hvilke arkiver vi kan bruke når det gjelder å studere trolldomskriminalitet i Norge på 1600-tallet. I hele Norge har vi kildedokumentasjon for at det ble reist trolldomstiltale mot vel 800 mennesker. Her er det vel og merke snakk om prosesser som lar seg dokumentere på grunnlag av bevarte arkiver. Sannsynligvis har det reelle tallet på trolldomsanklagede i Norge vært en del høyere. Litt i overkant av 300 personer, ca. 250 kvinner og 50 menn, fikk lovens strengeste straff og ble brent på bål. I hele Europa regner forskerne med at noe over 100.000 mennesker fikk dom for å ha bedrevet signeri, skadebringende ondskap og trolldom. 40.000 mennesker, de fleste kvinner, fikk dødsdom og ble henrettet, vanligvis ved bålbrenning. Det har vært vanskelig å beregne antallet prosesser mer nøyaktig fordi så mye kildemateriale har gått tapt. I løpet av de siste hundreårene har kildene kommet bort, blitt makulert eller ødelagt på annen måte. I enkelte europeiske regioner var det vanlig å brenne saksdokumentene sammen med heksene. Særlig i visse tyske områder kastet man dokumentene på bålet sammen med trollfolket. Enkelte heksebrennere var altså også arkivbrennere. Vi kjenner ikke til at denne noe besynderlige form for kassasjon har vært praktisert i Norge.

Finnmark var det området av landet som utmerket seg med de mest omfattende og brutale trolldomsprosessene. Finnmark er, kanskje noe overraskende, det fylke som har den beste kildedekningen i hele landet når det gjelder arkiver fra 1600-tallet. Her kan vi med andre ord studere heksesakene i en tilnærmelsesvis helhet. I løpet av 45 år, fra 1620 til 1665, kan vi dokumentere at omlag 120 personer, de aller fleste kvinner, kom for retten i Finnmark anklaget for trolldomskriminalitet. Over 60% av disse fikk lovens strengeste straff, de ble avlivet for sine farlige trolldomskunster - de ble dømt til ild og bål. I forhold til folketallet er dette dramatisk høye tall sammenlignet med andre regioner både i Norge og ellers i Europa. Det var primært kyststrøkene i Øst-Finnmark som ble utsatt for denne type menneskeforfølgelse. La oss møte en av disse mange trollkvinnene.

KIRSTEN OG RASMUS FRA KIBERG

Ved munningen av Varangerfjorden, ikke så langt fra Vardø, ligger Kiberg. Kiberg er blant de eldste fiskeværene i Finnmark, og var på 1600-tallet også et av de aller største værene. Ut fra gamle skattelister kan vi antyde at Kiberg på 1620-tallet hadde ei befolkning på mellom 100 og 150. Fiskeallmuen utgjorde den største delen av befolkningen, men her bodde også relativt rike handelsmenn med sine tjenestedrenger. Lokalsamfunnet Kiberg var nok på første del av 1600-tallet preget av stor mobilitet, av gjennomtrekk, av innflyttere og av både norske og utenlandske sjøfolk som kom innom på vei sørover til Bergen og utlandet, eller på vei østover mot Russland. Vi kan også gå ut fra at de fastboende nordmenn i Kiberg hadde tidvis god kontakt med den sjøsamiske befolkningen i Varanger-området. Været var med andre ord et åpent og utadvendt lokalsamfunn.
Kiberg var eget tingsted. Her holdt man hjemmeting, i Finnmark kalt vår-, sommer- og høstting, vanligvis to ganger om året. Enkelte år, særlig på begynnelsen av 1620-åra, reiste representanter fra Kiberg den korte veien til tingsamlinger på Vardøhus slott. Når det ble holdt ting i Kiberg kom øvrigheta på besøk. Tinget kunne ikke avvikles uten at fogden og sorenskriveren var til stede. Enkelte ganger kom selveste lensherren for å delta under tingmøtet. Mellom 1619 og 1651 var den mektige Hans Cunningham (John Cunningham) befalingsmann (lensherre) i Vardøhus len, som Finnmark fylke het på den tiden. Han var av skotsk adelsslekt, og vi møter han enkelte ganger i protokollene rett og slett som Kong Hans.

I denne værharde utposten ytterst ut mot Nordishavet bor Rasmus Sivertsen, hans hustru Kirsten og deres barn. Rasmus er fisker, men må på 1620-åra ha tilhørt et øvre sosialt sjikt blant fiskeallmuen. Det kan vi hevde ut fra at Rasmus i 1622 og 1623 hadde stilling som underfogd i Kiberg. I likhet med så mange andre underfogder langs Finnmarkskysten har Rasmus Sivertsen kanskje også vært involvert i handelsvirksomhet. I et rettsreferat får vi vite at han hadde til oppgave å skaffe øl til øvrigheta når de kom til været. Som underfogd var han fogdens medhjelper og den fremste representant blant lagrettsmennene i Kiberg. Tittelen underfogd i Finnmark svarer omtrent til tittelen bygdelensmann i andre deler av landet. I hele perioden fra de første bevarte referatene fra vårtinget i 1621 til høsttinget i 1631 sitter Rasmus som edsvoren lagrettsmann og dømmer i ulike saker. Det neste trinnet i rettsordningen, det ambulerende lagtinget representert ved Lagmannen, holdt på 1620-tallet to ganger sesjon på Vardøhus. Begge gangene, i 1620 og 1625, finner vi Rasmus blant rettsmennene. Ved slike rettssamlinger dømte Lagmannen med lagrettemennene som bisittere.

Verken hjemmetinget eller lagtinget var rene justisorganer. Tingsamlingene hadde mange andre funksjoner. Her betalte fiskerne skatt og her kunngjorde lensøvrigheta kongens lover, befalinger og forordninger overfor tilhørerne. Ei slik forordning var kongens 'trykte patent' fra oktober 1617 mot trolldom. Her ble de rette trollfolk definert til å være slike som hadde inngått en pakt med Satan. Slike trollfolk skulle nådeløst avlives. Forkynnelsen av trolldomsforordningen foregikk overfor befolkningen langs hele kysten av Finnmark på lagtingsamlingene i 1620 og på vårtingene i 1621. Resultatet lot ikke vente på seg. Finnmark fikk sin andre store kjedeprosess i 1621, den første er fra 1610 da ti hekser ble dømt. I dette andre året med forfølgelse av trollfolk i lenet fikk i alle fall 15 personer dom for sine påståtte trolldomsaktiviteter - de fleste måtte på bålet. Rasmus Sivertsen var selv ved en del anledninger med på å dømme noen kvinner til ild og bål.

Kirsten, som egentlig er hovedpersonen i denne historien, treffer vi første gang på ved ei tingsamling i Kiberg i 1623. Hun hadde ligget i krangel med en viss Erik Olsen og står opp på tinget for å få godt skussmål. Rasmus Sivertsen som på denne tid var underfogd i Kiberg, tar sin hustru i forsvar og gir henne et ærlig skussmål. Også alle andre som var til stede gir henne et godt skussmål. Å ha et godt omdømme blant folk var viktig for 1600-talls menneske. Sto man tiltalt for en eller annen forseelse og samtidig fikk dårlig vandelsattest fra sine sambygdinger, ja da lå vedkommende tynt an. Denne gangen gikk det bra for Kirsten.

TROLLDOMSBESKYLDNINGER MOT KIRSTEN

Andre gang Kirstens navn nevnes i tingboka er i en atskillig mer alvorlig sammenheng. På et ting, ikke i Kiberg eller Vardø, men i Vadsø sommeren 1626 føres det sak mot Karen Mogensdatter. Karen har rykte på seg for å drive med skademagi og trolldom. Etter å ha gjennomgått vannprøven, innrømmer hun en rekke former for djevelskap. Blant annet hadde hun vært sammen med mange andre på heksesabbat på et fjell nær Bergen (trolig Lyderhorn). Blant dem Karen utlegger som medskyldige finner vi Kirsten fra Kiberg. Kirsten rir på en soplime og har kosten under føttene, forteller Karen og avslutter med å si at Kirsten kan utlegge flere hekser. Kirsten er altså beskyldt for å være heks og ryktet om hennes trollskap brer seg med sjøfarende folk til flere fiskevær i Øst-Finnmark. Men det går enda noen år før nettet snører seg sammen rundt Kirsten og myndighetene griper inn. Seks år senere, nærmere bestemt i september 1632 på høsttinget i Vardø, blir det virkelig alvor for Kirsten. Lensherren personlig, John Cunningham, er selv representert på samlingen, og det har kommet flere lagrettsmenn fra Kiberg for å styrke retten. Men Rasmus Sivertsens virke som lagrettsmann er over - han er kun til stede sammen med allmuen i rettslokalet. Etter at tinget har behandlet en rekke ulike tvister og saker, er det Kirstens tur. Det er vel og merke verken fogden eller andre i retten som har stevnet henne. Hun tar selv initiativet. Kirsten har sannsynligvis sett seg lei på at trolldomsryktet gikk over hele Øst-Finnmark. Hun vil renvaske seg i retten og beskylder Nils Pedersen i Vadsø fordi han har spredt rykte om henne som trollkone. Vi er altså vitne til det vi i dag vil kalle en injuriesak. Hun ønsket å komme en overhengende trolldomssak i forkjøpet ved å opptre offensivt gjennom å anlegge æresak mot de som gikk rundt og snakket stygt om henne.
Da så Kirsten blir spurt om det er noe i trolldomsryktet, svarer hun nei, mens derimot flere betydningsfulle folk blant de tilstedeværende står opp i retten for å vitne mot henne. Det blir blant annet fortalt at Kirsten ofte var frekk i kjeften, hun kom med ukvemsord, var ondsinnet og påførte folk sykdom med sin giftige munnbruk. Blant dem som anklager Kirsten for å kunne trolldomskunst, finner vi handelsmannen Lauritz Bras fra Bergen som rundt 1625 hadde etablert seg i Vadsø. Bras, hans hushold, tjenestefolk, hans seilskuter og handelsvarer rammes tydeligvis usedvanlig ofte av trolldom de neste 50 årene. Stadig møter vi mannen i trolldomssammenheng der han forteller om trollkvinner som har forgjort hans folk, senket hans skuter og skadet hans formue. Handelsmannen Bras er en av de ivrigste heksejegerne i Finnmark på 1600-tallet.

Men tilbake til Kirstens sak. Det ser svært dårlig ut - injuriesaken har med ett slått tilbake, som en bumerang. Til tross for at hun er utlagt av andre pådømte (d.v.s. brente) og til tross for at en rekke har beskyldt henne for hekseri, ville hun dog intet bekjenne. Hun blir derfor 'tillfunden at proberis paa søenn'. Da skjer det noe uventet. Selveste lensherren, omtalte 'kong Hans', griper inn og stopper foreløpig den videre saksgangen. Hva som ligger bak går ikke klart fram av referatet i den gamle rettsprotokollen. Det heter bare at John Cunningham bevilget, "for atskillige årsakers skyld", at hun kunne reise hjem til Kiberg inntil det skulle holdes nytt ting. Kirsten ble satt i sin manns varetekt. Rasmus fikk pålegg om å bringe sin kone til tinget igjen. Hvis hun kom bort på annen måte enn ved døden, da skulle Rasmus selv svare for hennes onde gjerninger, heter det i sorenskriverens referat.

Hvordan gikk det så med Kirsten? Førte Rasmus henne til tings igjen, eller glemte rettsapparatet den mistenkte kystkvinna fra Kiberg? Jeg har tidligere vært inne på at Finnmark har svært godt bevarte historiske kildeserier. Ikke minst gjelder dette sorenskriverens tingboksreferater fra hjemmetinget. Denne kildeserien tar til i 1621 og er nærmest komplett helt opp til våre dager. Ingen andre deler av Norge kan oppvise maken. Men det er et tomrom i denne serien. Tingbok nummer 2 slutter den 29. August 1633 og den neste tingboka tar til i midten av august 1648 - altså et historisk tomrom på ganske nøyaktig 15 år. Kirstens sak kommer iallfall ikke opp på det neste vårtinget i 1633, og jeg ikke sett hennes navn i sikt- og sakefallslistene i lensregnskapet (mer om disse kildene nedenfor). Så gikk det kanskje bra for Kirsten da? Tidligere forskning har stoppet her - med et spørsmålstegn. Kirstens videre skjebne har vært uviss.
Dessverre for Kirsten innhentet rettsapparatet henne til slutt. Hekseforfølgerne i Finnmark glemmer ikke sine indre fiender. Guds jordiske fiender, heksepakket, måtte utryddes. Det er den tragiske konklusjonen etter nye arkivfunn.

TILSTÅELSEN

Jeg må innrømme at jeg hadde flaks og lot oppdagelseshylene strømme på da jeg fant de gamle, gulbrune papirene som kunne fortelle om Kirstens videre skjebne. Arkivfunnet langt nede i statsarkivets mørke kjellermagasin ble gjort en gang i august 1995.I forbindelse med at jeg bladde gjennom gamle arkivfortegnelser i et helt annet øyemed, kom jeg over ei liste fra 1701 sirlig ført i pennen av amtmann i Vardøhus på den tiden, Hans H. Lilienskiold. Han kalte sin arkivfortegnelse for inventarregister over dokumenter, brev, protokoller og kopibøker i amtsarkivet. Med dagens arkivfaglige sjargong vil vi benevne slike lister som designasjoner, ei slags avleveringsliste til den neste som overtok det aktuelle embetet. Fra inventarregistret til Lilienskiold kan vi tydelig se at lokale embetsmenn i Finnmark hadde fulgt opp den tidligere omtalte forordning om å sende sine arkivsaker, eller håndskrevne kopier av disse til lens/amtsherren. I listen finner vi henvisning til en rekke trollfolk som er dømt til ilden. Her figurerer navnet på flere som ikke er tatt med i fortegnelsen over dømte trollfolk hos forskere som har skrevet om prosessene i Norge og Finnmark (se litteraturhenvisningene). Og blant disse finner vi 'Kirsten Rasmus Sivertsens dom til ilden.' Vi får altså bekreftet henrettelsen, men mer står det ikke. Men dette er altså et register som viser til saksdokumenter. Kirstens sak har nummer 154. Finnes dokumentet? Kan vi få vite noe mer om henne, utover at rettsapparatet innhentet Kirsten til slutt?

De inventarlistene som det her er snakk om (arkivstykke 9 og 13) finnes i det mest fornemme arkivet ved Statsarkivet i Tromsø. Arkivet fra Fylkesmannen i Finnmark går helt tilbake til slutten av 1500-tallet og fram til 1970- tallet. Arkivkatalogen, utarbeidet av Tove Johansen i 1993, har et omfang på 400 sider med henvisning til 4133 arkivstykker. Kan den endelige prosessen mot Kirsten finnes her? Etter mye om og men, fant jeg den. Under den noe bortgjemte overskriften Justisvesen vises det til en arkivboks (arkivstykke 2543) som viste seg å være fullpakket med rettsdommer fra 1631 til 1700 - totalt ukjent for tidligere trolldomsforskere. Det var unektelig med en viss spenning og nysgjerrighet jeg tok opp saksdokument nr.154 og begynte å stave meg igjennom den gotiske teksten på vel to tettskrevne sider som utgjorde Kirstens bekjennelse og dom.

Det er gått over halvannet år siden Kirsten sist var i retten. Samvittighetsfullt har Rasmus ført henne til Vardø tingsted igjen. Den 29 mars, like før påske i 1634, settes vårtinget. Etter vi har fått vite navnene på rettsmenn både fra Vardø og Kiberg får vi et kort referat fra saken mot Kirsten i 1632. Så forteller sorenskriveren at Kirsten allerede har gjennomgått kaldvannsprøven. Den besto hun ikke. Da hun ble utkastet flød hun som en dubbel, heter det i referatet. Deretter bekjenner hun. Og det er ikke småtteri hun sammen med andre trollkjerringer har vært med på. Synnøve og Kari, som begge ble brent i 1632, hadde en gang kommet flygende gjennom luften til henne ute på marken i Kiberg. Her hadde de knyttet knuter på et linklede og forgjort noen drenger i Ekkerøy slik at de omkom. Etter dette tar retten, for hellighets skyld, pause - det er påske. Kanskje må Kirsten sitte i forvaring under påskehøytiden i det senere så mye omtalte trollkvinnefengselhullet på Vardøhus slott, eller kanskje blir hun på nytt satt i mannens varetekt.

Onsdag etter påske, 9. april 1634, kom Kirsten atter for retten. Denne gangen utlegger hun flere trollkoner som hun blant annet har slått knuter med. Hun forteller om mye ondskap som Anne, Karren og Ingeborg har utført. Disse tre kvinnene er til stede blant allmuen under forhøret, og griper i visse tilfeller høylytt inn i hennes bekjennelse. Om seg selv sier Kirsten at hun er organisert i hekseroder. Etter hennes eget utsagn skulle det finnes seks slike roder med 16 trollkvinner i hver rode. Med andre ord en stor, mektig og skjult demonisk trussel mot handelsvirksomhet, folk og fellesmonarkiets embetsmenn i Finnmark. Denne indre konspirasjonsfaren måtte uskadeliggjøres og lensøvrigheta fortsatte med å rulle opp hekseprosesser i flere tiår framover. Umiddelbart etter Kirsten tok de seg av omtalte Anne, Karren og Ingeborg.

Hvis ikke sorenskriveren har utelatt et ord, forteller utrolig nok Kirsten at hun har en sopelime hun rir på - den er hennes apostel og bærer navnet Vispe (”och hindis Apostell, den sublime hun reed paa heed Wispe”). Forøvrig har Ingeborg, som ble utlagt av Kirsten og som får dødsstraff noen få dager senere, en apostel og oppvarter hun kaller Gammel Erik! Ingeborg måtte ikke bare på sjøen, men hun ble også torturert, faktisk etter hun hadde blitt dømt til ild og bål.

I saken mot Kirsten innstiller fogden på at hun bør få straff for å ha forbundet seg med Satan og fordi hun har bekjent sine onde trolldomsgjerninger. I domspremissene legger retten vekt på at hun for åtte år siden (i 1626) ble utlagt av omtalte Karen, dessuten at hun for to år siden ble anklaget for djevelske kunststykker og tilslutt at hun selv har tilstått sine misgjerninger. Vårtinget dømmer Kirsten til å bli straffet på sitt liv 'till ild och boell'. Sorenskriveren, underfogden samt ti andre lagrettsmenn har satt hvert sitt segl under dokumentet. Fogden over Finnmark på denne tiden, den nidkjære heksejegeren Jørgen Knudtsen, fikk altså fullt medhold i sin anklageprosedyre mot trollkvinnen fra Kiberg.

UFRIHETENS DIALOG

Så langt har vi sett litt på hvordan rettsarkiver fra det historikerne gjerne betegner som tidlig nytid, kan studeres for å få et innblikk i folks tankeverden og atferd. Det er viktig å understreke at slike rettsdokumenter må leses med et kritisk og mistenksomt blikk. For det første er det snakk om referater fra en svært alvorlig forbrytelse der ulike former for fysisk og psykisk tortur blir tatt i bruk få å tvinge fram en tilståelse. Videre er selve referenten, sorenskriveren, ingen nøytral observatør. Det dreier seg ikke om folkeminneinnsamling. Skriveren representerer øvrigheta og er som vi nylig har sett, også meddommer på tinget. Personene som vi møter i rettsprotokollene snakker ikke direkte til oss, deres utsagn er filtrert gjennom herskernes forestillinger og holdninger. Rettsapparatet i tidlig nytid er ikke preget av noen likhet for loven, det er derimot snakk om ulikhetens justis både sosialt og kjønnsmessig. Men takket være arkivene, de som våket over dem og ordnet dem kan vi i dag få innsikt i en mentalitet som virker fremmed på oss, men som samtidig inneholder velkjente konfliktdimensjoner og som dermed har relevans for dagens mennesker.

REGNSKAPSMATERIALET

En type kildeserie som tilsynelatende virker noe mer nøytral enn de normative rettsbøkene, er regnskapsmaterialet fra de ulike delene av landet. Disse lens/amtsregnskapene kan blant annet brukes til å lage forsiktige tabeller over f.eks. kriminalitet i Norge i tidlig moderne tid. Som på andre områder er det også her snakk om mangelfulle kilder, de gir oss ikke noe fullstendig bilde av utgifter og inntekter. Derfor er det grunn til å advare mot å basere noen form for kriminalstatistikk utelukkende på et slikt materiale. Man kan lett forledes til å tro at et stort antall dødsdommer ikke ble eksekvert dersom han bare bruker regnskapsmateriale som primærkilde. Alle dødsdommer og annen straff i tidlig nytid, det gjelder også båldommer i heksesaker, er usynlige og dokumenteres altså IKKE gjennom disse kildene alene (slik enkelte synes å tro).

De såkalte sakefallslistene i lensregnskapene gir opplysninger om forbrytelser og straff, om utgifter til forvaring, folks inntektsgrunnlag, størrelsen på bøter, utgifter til eksekusjon med mer. Det er fogdenes innberetninger som danner grunnlaget for de årlige lensregnskapene. For å illustrere hvilke type historisk informasjon vi kan få ved å bruke slike lensregnskaper, skal vi igjen hente fram noen heksesaker fra Finnmark.

I regnskapsmaterialet fra Vardøhus len fra juli 1621 til juli 1622 finner vi navnet på fire trollkvinner som er blitt "avlivet for sine misgjerninger", som det heter. Siden disse hadde fått dødsstraff, var de samtidig fradømt sin boslodd - noe som betyr at øvrigheta hadde konfiskert kvinnenes andel av husholdets formue og eiendom. Til sammen utgjorde de fire kvinnenes ”forbrudte” boslodd litt i overkant av 80 riksdaler. Denne store summen er ført som kronens inntekt. På utgiftssiden er det ført 22 riksdaler for at de fire fangene sammen med ytterligere seks trollkvinner satt til sammen omlag 45 uker i forvaring på Vardøhus slott før de ble avlivet. Altså utgifter i forbindelse med kost og logi under fangenskapet. I akkurat dette eksemplet opplyses det ikke noe om hva bøddelen tok for å avlive og brenne de fire trollkvinnene. Fra andre steder i Nord-Norge var det vanlig at bøddelen, i kildene treffer vi ham som mestermannen eller skarpretteren, tok 1 riksdaler for hver dødsdom han fullbyrdet. Eksemplet som er brukt her forteller oss to viktige ting. For det første at den dansk-norske kronen tjente på trolldomsforfølgelsen av de fire kystkvinnene, og for det andre at de fire kvinnene som det her gjelder langt fra kom fra fattige hushold. Skal vi dømme ut fra trolldomsundersøkelser til Hans Eyvind Næss, er det eksemplet jeg her har brukt et klart unntak i norsk sammenheng. Derimot tyder flere kilder på at den typiske Finnmarksheksa ikke kom fra helt ubemidlede forhold, men representerte et gjennomsnitt av kystværbefolkningen i Finnmark på 1600-tallet.

Grunnen til at vi ikke finner utgifter til bøddelen i regnskapene fra Finnmark ligger i det forhold at han ble direkte betalt av lensherren. Normalt finner vi heller ikke føring av andre utgifter i forbindelse med henrettelse av folk i Finnmark på 1600-tallet.

MANGE SPØRSMÅL UTEN GODE SVAR

Hovedhensikten med denne artikkelen har vært å kaste lys over hvilke kildene som kan gi oss kunnskaper om utbredelsen av hekseri i Norge. Vel så interessant er forsøkene på å forstå og forklare heksefeberen i Europa. Innenfor moderne trolldomsforskning har det de siste 25 årene pågått en svært intens og livlig diskusjon om emnet. Til tross for at mange historikere har framskaffet ny viten, står fortsatt mange spørsmål uten gode svar. "Heksegåten" står fortsatt uløst! Trolldomstroen har eksistert både før og etter hekseprosessenes tidsalder, hvorfor er det da nesten utelukkende på 15- og 1600-tallet myndighetene rettsforfølger virksomheten? Hvorfor var de aller fleste heksene kvinner? Er heksenes bekjennelser utelukkende et resultat av tortur og suggesjon? I forhold til Finnmarksprosessene bør man kunne forklare hvorfor hekseforfølgelsen ble så omfattende og brutale i denne utkanten av Europa. Hvorfor har Finnmarksheksa mer til felles med sine tyske og skotske medsøstre, enn med trollkvinnene i Danmark og lengre sør i Norge? Hvem brakte den europeiske djevellæren, demonologien, til Finnmark? Er det loven fra 1617 som fullt ut forklarer rettspraksis i denne nordøstlige regionen av den dansk dominerte fyrstestaten? Hvilken betydning hadde forestillingen om samenes trolldomskyndighet på prosessomfanget? Ut fra kildene er det primært norske og sekundært samiske personer som rammes. Imidlertid forteller mange trollkvinner at de har lært sine magiske svartkunster hos samer.

KILDER OG LITTERATUR

Alle de kildetypene som er nevnt i denne artikkelen finnes for de enkelte områdene av Norge i originalform eller i kopier (papir, på mikrofilm og -kort) ved statsarkivene i Norge, og selvsagt i Riksarkivet. Flere av de eldste tingbøkene fra 1600-tallet er transkribert, oversatt og utgitt i bokform. Mange av disse finnes også tilgjengelig i fulltekst på nettet. De aller fleste trolldomsprosessene er transkribert fra gotisk skrift og finnes i utdrag både ved statsarkivene, forskningsinstitusjoner og ved enkelte bibliotek. Ved Universitetet i Oslo, avdeling for historie, har man et eget Tingbokprosjekt.

Tingbokprosjektet har i årenes løp utgitt en rekke interessante publikasjoner og avhandlinger blant annet om kriminalitet i Norge på 16- og 1700-tallet. Ved henvendelse til Tingbokprosjektet og Norsk lokalhistorisk institutt, som holder til i Riksarkivbygningen, kan interesserte få oversikt over eksisterende kildeavskrifter og ulike utgivelser.
Av utgivelser som er særlig relevante for norsk trolldomsforskning, kan nevnes:
Margit Løyland, Slagsmål, leiermål og bøtelagte Egder 1600-1700, Tingbokprosjektet Nr.3 Oslo 1992 (har med et kapittel om trolldomsprosessene i Agderfylkene)
Gunnar W. Knutsen, Trolldomsprosessene på Østlandet : en kulturhistorisk undersøkelse, Tingbokprosjektet nr. 17, Oslo 1998. Oppgaven kan leses i fulltekst her.

Og om prosessene i Bergenhus len, se Ragnhild Botheims hovedoppgave fra 1999.  

I motsetning til våre naboland, Sverige og Danmark, er det gitt ut relativt få bøker om hekseprosesser i Norge.
I mars 2002 ga Trondarnes Distriktsmuseum ut temaskriftet Europas hekseprosesser og trolldomsforfølgelsene i Troms. Heftet inneholder fem artikler, blant annet om hekseprosessene i Norge.
Tidsskriftet OTTAR har gitt ut et temanummer (nr.1/2001) om hekseprosesser. Heksesakene fra Finnmark er behandlet av Liv Helene Willumsen i hennes bok Trollkvinne i Nord som kom ut i Tromsø i 1994 - den kan bestilles gjennom bokhandleren. For Finnmark, se også den kildesamlingen jeg har redigert sammen med Per Einar Sparboe: Hans H. Lilienskiold,Trolldom

 og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, Tromsø 1998.
Hans Eyvind Næss har skrevet to bøker om prosessene i hele Norge. Hans avhandling på i overkant av 580 sider kom ut i 1982 med tittelen Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600 tallet. Boka Med bål og brann fra 1984 er en popularisert utgave av hans omtalte doktorgradsavhandling. Bente G. Alver ga i 1971 ut boka Heksetro og trolddom. Et studie i norsk heksevæsen (fortsatt fullt brukbar!) De to bøkene til Næss og Alvers bok er utsolgt fra forlaget, men finnes ved de fleste bibliotekene. Ellers vil jeg nevne en svært relevante hovedoppgaver:
Ellen Janette Alm, Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på 1500- og 1600-tallet, Institutt for historie, Universitetet i Tromsø 2000.
Ønsker man å sette seg inn i debatten om kriminalitet på 15- og 1600- tallet, blant annet spørsmålet om Norge var et klarere voldspreget samfunn før enn nå, anbefales boka til historieprofessor Jørn Sandnes, Kniven, ølet og æren. Den kom ut på Universitetsforlaget i 1990 og 1993. Utover disse bøkene er hekseforfølgelsene fra lokale områder av Norge behandlet i tidsskrifter, årbøker og lokalhistoriske publikasjoner.
Av den rikholdige internasjonale hekselitteraturen er en klassiker av Norman Cohn oversatt til norsk (av Bernt Rougthvedt) med tittelen Europas indre demoner: demoniseringen av kristne i middelalderen, Humanist forlag, Oslo 1997. En norsk oversettelse av den italienske kulturhistorikeren Carlo Ginzburgs arbeid om heksesabbaten opprinelig fra 1989 kom ut på Pax Forlag A/S i Mai 2002. Boka er oversatt til norsk av Erik Ringen og har fått tittelen Nattens ekstase - en dechiffrering av heksesabbaten. Francesco Bentivegna har skrevet et forord til den norske utgaven.

Høsten 2002 kom Jan Guillous bok "Heksenes forsvarere – En historisk reportasje" (Oversatt av Henning Kolstad, 400 sider, Cappelen, Oslo 2002.) Min omtale av boka kan leses her: Heksenes forsvarere. I juni 2003 (ny utgave i 2010) kom min bok Hekser - fra forfølgelse til fortryllelse. På tampen av 2003 kom Nils Giljes innsiktsfulle studie av Anne Pedersdatter og Absalon Beyer ut på Fagbokforlaget med tittelen "Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer - en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet".

(Trykt i ARKIVRÅD nr. 5/1995: 4-10) (Her i en noe utvidet versjon - blant annet endret etter foredraget På heksejakt i arkivene ved IKATs jubileumsseminar i Tromsø 23/4-2002).

Jean Bodin

Blant konger og hekser

The Shaman of Alta

Olaus Magnus

De europeiske hekseprosessene - noen fakta

Heksejakten i Salem 1692

Heksesteder på nettet

Heksesabbat

Samiske og norske trollfolk i utvalg

Hekseprosessene i nord

Oppdatert: 2. februar 2004

Til toppen

© Rune Blix Hagen, 1997-2004

 

_