HEKSEJAKT
I ARKIVENE
BLANT TROLLKVINNER, HEKSEJEGERE OG ARKIVBRENNERE Av Rune Blix Hagen © Rune Blix Hagen,
1997-2004 (Sist endret 2/2-2004) De eldste arkivseriene som er bevart ved statsarkivene
i Norge har vanligvis sin begynnelse på 1600-tallet. I takt med
befolkningsvekst, økonomisk utvikling og statsbygging kjennetegnes
1600-tallet av ei storstilt utbygging og endring av både den sentrale- og
lokale forvaltningsorganisasjonen. Særlig etter innføringa av det kongelige
eneveldet i Danmark/Norge i 1660 er skiftet i forvaltningsordningen merkbar.
Men allerede i tiårene før 1660 finner det sted dyptgripende endringer i
øvrighetas myndighetsutøvelse, spesielt innen den lokale statlige forvaltningsorganisasjonen.
Her er ikke minst etableringen av sorenskriverembete betydningsfull på
regionalt nivå i Norge. Sorenskriveren hadde blant annet til oppgave å føre
protokoll fra det som skjedde på hjemmetingene. Disse protokollene møter vi i
statsarkivenes magasiner som tingbøker eller justisprotokoller. Siden
myndighetene fra 1600-tallet begynner med en systematisk dokumentering av sin
maktutøvelse, finner vi også de første forsøk på arkivbevaring fra denne
tiden. Fogder, sorenskrivere, lensinnhavere (etter
1662; amtmenn) får beskjed om å skrive av originaldokumentene, d.v.s. lage
kopier. Andre spede forsøk på arkivrutiner og arkivbevaring var forordninger
om at ferdigskrevne protokoller skulle leveres til lensherren (amtmannen), og
f.eks. at amtmenn skulle føre register over brev, saksdokumenter og
protokoller. På 1600-tallet og flere hundre år utover hadde man imidlertid
svært dårlige oppbevaringsforhold. I løpet av de siste tre-fire århundrene
har mye av dette eldste offentlige arkivmateriale gått tapt. I disse
tidligste kildene er det ofte store lakuner. Allikevel er det bevart en del
1600-talls arkiver fra ulike deler av landet. Ved å kombinere forskjellige
arkivtyper, f.eks. tingbøker, fogderegnskaper, innberetninger,
saksdokumenter, manntallslister, gamle arkivregistraturer o.l., kan vi
faktisk, i alle fall for noen områder av Norge, få et ganske godt innblikk i
samfunnsforholdene på 1600-tallet. Å gi seg i kast med disse tidligste
arkivseriene kan være både spennende, overraskende - og også tragisk lesning.
Ikke minst gjennom de gamle rettsprotokollene særlig fra den laveste
rettsinstansen, hjemmetinget, men også fra lagtinget, får vi et blikk inn i
en tanke- og handlingsmåte som nok kan synes frastøtende og fremmed på oss.
Sett med våre øyne virker flere av kriminalitetsformene på 1600-tallet
merkelige. Særlig vil vi nok oppfatte straffemetodene som barbariske og
underlige. Hva skal vi f.eks. si om Siri Andersdatter fra Vardø som på
slutten av 1600-tallet ble funnet skyldig i kjønnslig omgang utenfor
ekteskapet (leiermål). Hun ble etter loven straffet på kroppen. Det betydde
at Siri måtte stå to ganger i fjæra i allmuens påsyn til sjøen fløt henne
oppunder munnen. Den tette sammenhengen mellom synd og kriminalitet, mellom
teologi og jus, fikk mange merkelige utslag, sett fra vårt ståsted. TROLLDOMSFORFØLGELSE Nedenfor skal vi se litt nærmere på hvilke
arkiver vi kan bruke når det gjelder å studere trolldomskriminalitet i Norge
på 1600-tallet. I hele Norge har vi kildedokumentasjon for at det ble reist
trolldomstiltale mot vel 800 mennesker. Her er det vel og merke snakk om
prosesser som lar seg dokumentere på grunnlag av bevarte arkiver.
Sannsynligvis har det reelle tallet på trolldomsanklagede i Norge vært en del
høyere. Litt i overkant av 300 personer, ca. 250 kvinner og 50 menn, fikk
lovens strengeste straff og ble brent på bål. I hele Europa regner forskerne
med at noe over 100.000 mennesker fikk dom for å ha bedrevet signeri,
skadebringende ondskap og trolldom. 40.000 mennesker, de fleste kvinner, fikk
dødsdom og ble henrettet, vanligvis ved bålbrenning. Det har vært vanskelig å
beregne antallet prosesser mer nøyaktig fordi så mye kildemateriale har gått
tapt. I løpet av de siste hundreårene har kildene kommet bort, blitt makulert
eller ødelagt på annen måte. I enkelte europeiske regioner var det vanlig å
brenne saksdokumentene sammen med heksene. Særlig i visse tyske områder
kastet man dokumentene på bålet sammen med trollfolket. Enkelte heksebrennere
var altså også arkivbrennere. Vi kjenner ikke til at denne noe besynderlige
form for kassasjon har vært praktisert i Norge. Finnmark var det området av landet som
utmerket seg med de mest omfattende og brutale trolldomsprosessene. Finnmark
er, kanskje noe overraskende, det fylke som har den beste kildedekningen i
hele landet når det gjelder arkiver fra 1600-tallet. Her kan vi med andre ord
studere heksesakene i en tilnærmelsesvis helhet. I
løpet av 45 år, fra 1620 til 1665, kan vi dokumentere at omlag 120 personer,
de aller fleste kvinner, kom for retten i Finnmark anklaget for
trolldomskriminalitet. Over 60% av disse fikk lovens
strengeste straff, de ble avlivet for sine farlige trolldomskunster - de ble
dømt til ild og bål. I forhold til folketallet er dette dramatisk høye tall
sammenlignet med andre regioner både i Norge og ellers i Europa. Det var
primært kyststrøkene i Øst-Finnmark som ble utsatt for denne type
menneskeforfølgelse. La oss møte en av disse mange trollkvinnene. KIRSTEN OG RASMUS FRA KIBERG Ved munningen av Varangerfjorden, ikke så
langt fra Vardø, ligger Kiberg. Kiberg er blant de eldste fiskeværene i
Finnmark, og var på 1600-tallet også et av de aller største værene. Ut fra
gamle skattelister kan vi antyde at Kiberg på 1620-tallet hadde ei befolkning
på mellom 100 og 150. Fiskeallmuen utgjorde den største delen av
befolkningen, men her bodde også relativt rike handelsmenn med sine
tjenestedrenger. Lokalsamfunnet Kiberg var nok på første del av 1600-tallet
preget av stor mobilitet, av gjennomtrekk, av innflyttere og av både norske og
utenlandske sjøfolk som kom innom på vei sørover til Bergen og utlandet,
eller på vei østover mot Russland. Vi kan også gå ut fra at de fastboende
nordmenn i Kiberg hadde tidvis god kontakt med den sjøsamiske befolkningen i
Varanger-området. Været var med andre ord et åpent og utadvendt lokalsamfunn. I denne værharde utposten ytterst ut mot
Nordishavet bor Rasmus Sivertsen, hans hustru Kirsten og deres barn. Rasmus
er fisker, men må på 1620-åra ha tilhørt et øvre sosialt sjikt blant
fiskeallmuen. Det kan vi hevde ut fra at Rasmus i 1622 og 1623 hadde stilling
som underfogd i Kiberg. I likhet med så mange andre underfogder langs
Finnmarkskysten har Rasmus Sivertsen kanskje også vært involvert i
handelsvirksomhet. I et rettsreferat får vi vite at han hadde til oppgave å
skaffe øl til øvrigheta når de kom til været. Som underfogd var han fogdens
medhjelper og den fremste representant blant lagrettsmennene i Kiberg.
Tittelen underfogd i Finnmark svarer omtrent til tittelen bygdelensmann i
andre deler av landet. I hele perioden fra de første bevarte referatene fra vårtinget
i 1621 til høsttinget i 1631 sitter Rasmus som edsvoren lagrettsmann og
dømmer i ulike saker. Det neste trinnet i rettsordningen, det ambulerende
lagtinget representert ved Lagmannen, holdt på 1620-tallet to ganger sesjon
på Vardøhus. Begge gangene, i 1620 og 1625, finner vi Rasmus blant
rettsmennene. Ved slike rettssamlinger dømte Lagmannen med lagrettemennene
som bisittere. Verken hjemmetinget eller lagtinget var
rene justisorganer. Tingsamlingene hadde mange
andre funksjoner. Her betalte fiskerne skatt og her kunngjorde lensøvrigheta
kongens lover, befalinger og forordninger overfor tilhørerne. Ei slik
forordning var kongens 'trykte patent' fra oktober 1617 mot trolldom. Her ble
de rette trollfolk definert til å være slike som hadde inngått en pakt med
Satan. Slike trollfolk skulle nådeløst avlives. Forkynnelsen av
trolldomsforordningen foregikk overfor befolkningen langs hele kysten av
Finnmark på lagtingsamlingene i 1620 og på vårtingene
i 1621. Resultatet lot ikke vente på seg. Finnmark fikk sin andre store
kjedeprosess i 1621, den første er fra 1610 da ti hekser ble dømt. I dette
andre året med forfølgelse av trollfolk i lenet fikk i alle fall 15 personer
dom for sine påståtte trolldomsaktiviteter - de fleste måtte på bålet. Rasmus
Sivertsen var selv ved en del anledninger med på å dømme noen kvinner til ild
og bål. Kirsten, som egentlig er hovedpersonen i
denne historien, treffer vi første gang på ved ei tingsamling
i Kiberg i 1623. Hun hadde ligget i krangel med en viss Erik Olsen og står
opp på tinget for å få godt skussmål. Rasmus Sivertsen som på denne tid var
underfogd i Kiberg, tar sin hustru i forsvar og gir henne et ærlig skussmål.
Også alle andre som var til stede gir henne et godt skussmål. Å ha et godt
omdømme blant folk var viktig for 1600-talls menneske. Sto man tiltalt for en
eller annen forseelse og samtidig fikk dårlig vandelsattest fra sine
sambygdinger, ja da lå vedkommende tynt an. Denne gangen gikk det bra for
Kirsten. TROLLDOMSBESKYLDNINGER MOT KIRSTEN Andre gang Kirstens navn nevnes i tingboka
er i en atskillig mer alvorlig sammenheng. På et ting, ikke i Kiberg eller
Vardø, men i Vadsø sommeren 1626 føres det sak mot Karen Mogensdatter.
Karen har rykte på seg for å drive med skademagi og trolldom. Etter å ha
gjennomgått vannprøven, innrømmer hun en rekke former for djevelskap. Blant
annet hadde hun vært sammen med mange andre på heksesabbat på et fjell nær
Bergen (trolig Lyderhorn). Blant dem Karen utlegger
som medskyldige finner vi Kirsten fra Kiberg. Kirsten rir på en soplime og
har kosten under føttene, forteller Karen og avslutter med å si at Kirsten
kan utlegge flere hekser. Kirsten er altså beskyldt for å være heks og ryktet
om hennes trollskap brer seg med sjøfarende folk til flere fiskevær i
Øst-Finnmark. Men det går enda noen år før nettet snører seg sammen rundt
Kirsten og myndighetene griper inn. Seks år senere, nærmere bestemt i
september 1632 på høsttinget i Vardø, blir det virkelig alvor for Kirsten.
Lensherren personlig, John Cunningham, er selv representert på samlingen, og
det har kommet flere lagrettsmenn fra Kiberg for å styrke retten. Men Rasmus
Sivertsens virke som lagrettsmann er over - han er kun til stede sammen med
allmuen i rettslokalet. Etter at tinget har behandlet en rekke ulike tvister
og saker, er det Kirstens tur. Det er vel og merke verken fogden eller andre
i retten som har stevnet henne. Hun tar selv initiativet. Kirsten har
sannsynligvis sett seg lei på at trolldomsryktet gikk over hele Øst-Finnmark.
Hun vil renvaske seg i retten og beskylder Nils Pedersen i Vadsø fordi han
har spredt rykte om henne som trollkone. Vi er altså vitne til det vi i dag
vil kalle en injuriesak. Hun ønsket å komme en overhengende trolldomssak i
forkjøpet ved å opptre offensivt gjennom å anlegge æresak
mot de som gikk rundt og snakket stygt om henne. Men tilbake til Kirstens sak. Det ser svært
dårlig ut - injuriesaken har med ett slått tilbake, som en bumerang. Til
tross for at hun er utlagt av andre pådømte (d.v.s. brente) og til tross for
at en rekke har beskyldt henne for hekseri, ville hun dog intet bekjenne. Hun
blir derfor 'tillfunden at proberis
paa søenn'. Da skjer det
noe uventet. Selveste lensherren, omtalte 'kong Hans', griper inn og stopper
foreløpig den videre saksgangen. Hva som ligger bak går ikke klart fram av
referatet i den gamle rettsprotokollen. Det heter bare at John Cunningham
bevilget, "for atskillige årsakers skyld", at hun kunne reise hjem
til Kiberg inntil det skulle holdes nytt ting. Kirsten ble satt i sin manns
varetekt. Rasmus fikk pålegg om å bringe sin kone til tinget igjen. Hvis hun
kom bort på annen måte enn ved døden, da skulle Rasmus selv svare for hennes
onde gjerninger, heter det i sorenskriverens referat. Hvordan gikk det så med Kirsten? Førte
Rasmus henne til tings igjen, eller glemte rettsapparatet den mistenkte
kystkvinna fra Kiberg? Jeg har tidligere vært inne på at Finnmark har svært
godt bevarte historiske kildeserier. Ikke minst gjelder dette sorenskriverens
tingboksreferater fra hjemmetinget.
Denne kildeserien tar til i 1621 og er nærmest komplett helt opp til våre
dager. Ingen andre deler av Norge kan oppvise maken. Men det er et tomrom i
denne serien. Tingbok nummer 2 slutter den 29. August 1633 og den neste
tingboka tar til i midten av august 1648 - altså et historisk tomrom på
ganske nøyaktig 15 år. Kirstens sak kommer iallfall ikke opp på det neste
vårtinget i 1633, og jeg ikke sett hennes navn i sikt- og sakefallslistene
i lensregnskapet (mer om disse kildene nedenfor). Så gikk det kanskje bra for
Kirsten da? Tidligere forskning har stoppet her - med et spørsmålstegn.
Kirstens videre skjebne har vært uviss. TILSTÅELSEN Jeg må innrømme at jeg hadde flaks og lot
oppdagelseshylene strømme på da jeg fant de gamle, gulbrune papirene som
kunne fortelle om Kirstens videre skjebne. Arkivfunnet langt nede i
statsarkivets mørke kjellermagasin ble gjort en gang i august 1995.I forbindelse med at jeg bladde gjennom gamle
arkivfortegnelser i et helt annet øyemed, kom jeg over ei liste fra 1701
sirlig ført i pennen av amtmann i Vardøhus på den tiden, Hans H. Lilienskiold. Han kalte sin arkivfortegnelse for
inventarregister over dokumenter, brev, protokoller og kopibøker i
amtsarkivet. Med dagens arkivfaglige sjargong vil vi benevne slike lister som
designasjoner, ei slags avleveringsliste til den neste som overtok det
aktuelle embetet. Fra inventarregistret til Lilienskiold
kan vi tydelig se at lokale embetsmenn i Finnmark hadde fulgt opp den
tidligere omtalte forordning om å sende sine arkivsaker, eller håndskrevne
kopier av disse til lens/amtsherren. I listen finner vi henvisning til en
rekke trollfolk som er dømt til ilden. Her figurerer navnet på flere som ikke
er tatt med i fortegnelsen over dømte trollfolk hos forskere som har skrevet
om prosessene i Norge og Finnmark (se litteraturhenvisningene). Og blant
disse finner vi 'Kirsten Rasmus Sivertsens dom til ilden.' Vi får altså
bekreftet henrettelsen, men mer står det ikke. Men dette er altså et register
som viser til saksdokumenter. Kirstens sak har nummer 154. Finnes dokumentet?
Kan vi få vite noe mer om henne, utover at rettsapparatet innhentet Kirsten
til slutt? De inventarlistene som det her er snakk om
(arkivstykke 9 og 13) finnes i det mest fornemme arkivet ved Statsarkivet i
Tromsø. Arkivet fra Fylkesmannen i Finnmark går helt tilbake til slutten av
1500-tallet og fram til 1970- tallet. Arkivkatalogen, utarbeidet av Tove
Johansen i 1993, har et omfang på 400 sider med henvisning til 4133
arkivstykker. Kan den endelige prosessen mot Kirsten finnes her? Etter mye om
og men, fant jeg den. Under den noe bortgjemte overskriften Justisvesen vises det til en arkivboks
(arkivstykke 2543) som viste seg å være fullpakket med rettsdommer fra 1631
til 1700 - totalt ukjent for tidligere trolldomsforskere. Det var unektelig
med en viss spenning og nysgjerrighet jeg tok opp saksdokument nr.154 og
begynte å stave meg igjennom den gotiske teksten på vel to tettskrevne sider
som utgjorde Kirstens bekjennelse og dom. Det er gått over halvannet år siden Kirsten
sist var i retten. Samvittighetsfullt har Rasmus ført henne til Vardø
tingsted igjen. Den 29 mars, like før påske i 1634,
settes vårtinget. Etter vi har fått vite navnene på rettsmenn både fra Vardø
og Kiberg får vi et kort referat fra saken mot Kirsten i 1632. Så forteller
sorenskriveren at Kirsten allerede har gjennomgått kaldvannsprøven. Den besto
hun ikke. Da hun ble utkastet flød hun som en dubbel, heter det i referatet. Deretter bekjenner
hun. Og det er ikke småtteri hun sammen med andre trollkjerringer har vært
med på. Synnøve og Kari, som begge ble brent i 1632, hadde en gang kommet
flygende gjennom luften til henne ute på marken i Kiberg. Her hadde de
knyttet knuter på et linklede og forgjort noen drenger i Ekkerøy slik at de
omkom. Etter dette tar retten, for hellighets skyld, pause - det er påske.
Kanskje må Kirsten sitte i forvaring under påskehøytiden i det senere så mye
omtalte trollkvinnefengselhullet på Vardøhus slott, eller kanskje blir
hun på nytt satt i mannens varetekt. Onsdag etter påske, 9. april 1634, kom
Kirsten atter for retten. Denne gangen utlegger hun flere trollkoner som hun
blant annet har slått knuter med. Hun forteller om mye ondskap som Anne, Karren og Ingeborg har utført. Disse tre kvinnene er til
stede blant allmuen under forhøret, og griper i visse tilfeller høylytt inn i
hennes bekjennelse. Om seg selv sier Kirsten at hun er organisert i
hekseroder. Etter hennes eget utsagn skulle det finnes seks slike roder med
16 trollkvinner i hver rode. Med andre ord en stor, mektig og skjult demonisk
trussel mot handelsvirksomhet, folk og fellesmonarkiets embetsmenn i
Finnmark. Denne indre konspirasjonsfaren måtte uskadeliggjøres og
lensøvrigheta fortsatte med å rulle opp hekseprosesser i flere tiår framover.
Umiddelbart etter Kirsten tok de seg av omtalte Anne, Karren
og Ingeborg. Hvis ikke sorenskriveren har utelatt et
ord, forteller utrolig nok Kirsten at hun har en sopelime hun rir på - den er
hennes apostel og bærer navnet Vispe (”och hindis Apostell, den sublime hun reed paa heed Wispe”).
Forøvrig har Ingeborg, som ble utlagt av Kirsten og som får dødsstraff noen
få dager senere, en apostel og oppvarter hun kaller Gammel Erik! Ingeborg
måtte ikke bare på sjøen, men hun ble også torturert, faktisk etter hun hadde
blitt dømt til ild og bål. I saken mot Kirsten innstiller fogden på at
hun bør få straff for å ha forbundet seg med Satan og fordi hun har bekjent
sine onde trolldomsgjerninger. I domspremissene legger retten vekt på at hun
for åtte år siden (i 1626) ble utlagt av omtalte Karen, dessuten at hun for
to år siden ble anklaget for djevelske kunststykker og tilslutt at hun selv
har tilstått sine misgjerninger. Vårtinget dømmer Kirsten til å bli straffet
på sitt liv 'till ild och
boell'. Sorenskriveren, underfogden samt ti andre
lagrettsmenn har satt hvert sitt segl under dokumentet. Fogden over Finnmark
på denne tiden, den nidkjære heksejegeren Jørgen Knudtsen, fikk altså fullt
medhold i sin anklageprosedyre mot trollkvinnen fra Kiberg. UFRIHETENS DIALOG Så langt har vi sett litt på hvordan
rettsarkiver fra det historikerne gjerne betegner som tidlig nytid, kan
studeres for å få et innblikk i folks tankeverden og atferd. Det er viktig å
understreke at slike rettsdokumenter må leses med et kritisk og mistenksomt
blikk. For det første er det snakk om referater fra en svært alvorlig
forbrytelse der ulike former for fysisk og psykisk tortur blir tatt i bruk få
å tvinge fram en tilståelse. Videre er selve referenten, sorenskriveren,
ingen nøytral observatør. Det dreier seg ikke om folkeminneinnsamling.
Skriveren representerer øvrigheta og er som vi nylig har sett, også meddommer
på tinget. Personene som vi møter i rettsprotokollene snakker ikke direkte
til oss, deres utsagn er filtrert gjennom herskernes forestillinger og holdninger.
Rettsapparatet i tidlig nytid er ikke preget av noen likhet for loven, det er
derimot snakk om ulikhetens justis både sosialt og kjønnsmessig. Men takket
være arkivene, de som våket over dem og ordnet dem kan vi i dag få innsikt i
en mentalitet som virker fremmed på oss, men som samtidig inneholder
velkjente konfliktdimensjoner og som dermed har relevans for dagens
mennesker. REGNSKAPSMATERIALET En type kildeserie som tilsynelatende
virker noe mer nøytral enn de normative rettsbøkene, er regnskapsmaterialet
fra de ulike delene av landet. Disse lens/amtsregnskapene kan blant annet
brukes til å lage forsiktige tabeller over f.eks. kriminalitet i Norge i
tidlig moderne tid. Som på andre områder er det også her snakk om mangelfulle
kilder, de gir oss ikke noe fullstendig bilde av utgifter og inntekter.
Derfor er det grunn til å advare mot å basere noen form for
kriminalstatistikk utelukkende på et slikt materiale. Man kan lett forledes
til å tro at et stort antall dødsdommer ikke ble eksekvert dersom han bare
bruker regnskapsmateriale som primærkilde. Alle dødsdommer og annen straff i
tidlig nytid, det gjelder også båldommer i heksesaker,
er usynlige og dokumenteres altså IKKE gjennom disse kildene alene (slik
enkelte synes å tro). De såkalte sakefallslistene
i lensregnskapene gir opplysninger om forbrytelser og straff, om utgifter til
forvaring, folks inntektsgrunnlag, størrelsen på bøter, utgifter til
eksekusjon med mer. Det er fogdenes innberetninger som danner grunnlaget for
de årlige lensregnskapene. For å illustrere hvilke type historisk informasjon
vi kan få ved å bruke slike lensregnskaper, skal vi igjen hente fram noen heksesaker fra Finnmark. I regnskapsmaterialet fra Vardøhus len fra
juli 1621 til juli 1622 finner vi navnet på fire trollkvinner som er blitt
"avlivet for sine misgjerninger", som det heter. Siden disse hadde
fått dødsstraff, var de samtidig fradømt sin boslodd - noe som betyr at
øvrigheta hadde konfiskert kvinnenes andel av husholdets formue og eiendom.
Til sammen utgjorde de fire kvinnenes ”forbrudte”
boslodd litt i overkant av 80 riksdaler. Denne store summen er ført som
kronens inntekt. På utgiftssiden er det ført 22 riksdaler for at de fire
fangene sammen med ytterligere seks trollkvinner satt til sammen omlag 45
uker i forvaring på Vardøhus slott før de ble avlivet. Altså utgifter i
forbindelse med kost og logi under fangenskapet. I akkurat dette eksemplet
opplyses det ikke noe om hva bøddelen tok for å avlive og brenne de fire
trollkvinnene. Fra andre steder i Nord-Norge var det vanlig at bøddelen, i
kildene treffer vi ham som mestermannen eller skarpretteren, tok 1 riksdaler
for hver dødsdom han fullbyrdet. Eksemplet som er brukt her forteller oss to
viktige ting. For det første at den dansk-norske kronen tjente på
trolldomsforfølgelsen av de fire kystkvinnene, og for det andre at de fire
kvinnene som det her gjelder langt fra kom fra fattige hushold. Skal vi dømme
ut fra trolldomsundersøkelser til Hans Eyvind Næss, er det eksemplet jeg her
har brukt et klart unntak i norsk sammenheng. Derimot tyder flere kilder på
at den typiske Finnmarksheksa ikke kom fra helt ubemidlede forhold, men
representerte et gjennomsnitt av kystværbefolkningen i Finnmark på
1600-tallet. Grunnen til at vi ikke finner utgifter til
bøddelen i regnskapene fra Finnmark ligger i det forhold at han ble direkte
betalt av lensherren. Normalt finner vi heller ikke føring av andre utgifter
i forbindelse med henrettelse av folk i Finnmark på 1600-tallet. MANGE SPØRSMÅL UTEN GODE SVAR Hovedhensikten med denne artikkelen har
vært å kaste lys over hvilke kildene som kan gi oss kunnskaper om utbredelsen
av hekseri i Norge. Vel så interessant er forsøkene på å forstå og forklare
heksefeberen i Europa. Innenfor moderne trolldomsforskning har det de siste
25 årene pågått en svært intens og livlig diskusjon om emnet. Til tross for
at mange historikere har framskaffet ny viten, står fortsatt mange spørsmål
uten gode svar. "Heksegåten" står fortsatt uløst! Trolldomstroen
har eksistert både før og etter hekseprosessenes tidsalder, hvorfor er det da
nesten utelukkende på 15- og 1600-tallet myndighetene rettsforfølger
virksomheten? Hvorfor var de aller fleste heksene kvinner? Er heksenes
bekjennelser utelukkende et resultat av tortur og suggesjon? I forhold til
Finnmarksprosessene bør man kunne forklare hvorfor hekseforfølgelsen ble så
omfattende og brutale i denne utkanten av Europa. Hvorfor har Finnmarksheksa
mer til felles med sine tyske og skotske medsøstre, enn med trollkvinnene i
Danmark og lengre sør i Norge? Hvem brakte den europeiske djevellæren,
demonologien, til Finnmark? Er det loven fra 1617 som fullt ut forklarer
rettspraksis i denne nordøstlige regionen av den dansk dominerte
fyrstestaten? Hvilken betydning hadde forestillingen om samenes
trolldomskyndighet på prosessomfanget? Ut fra kildene er det primært norske
og sekundært samiske personer som rammes. Imidlertid forteller mange
trollkvinner at de har lært sine magiske svartkunster hos samer. KILDER OG LITTERATUR Alle de kildetypene som er nevnt i denne
artikkelen finnes for de enkelte områdene av Norge i originalform eller i
kopier (papir, på mikrofilm og -kort) ved statsarkivene i Norge, og selvsagt
i Riksarkivet. Flere av de eldste tingbøkene fra 1600-tallet er transkribert,
oversatt og utgitt i bokform. Mange av disse finnes også tilgjengelig i
fulltekst på nettet. De aller fleste trolldomsprosessene er transkribert fra
gotisk skrift og finnes i utdrag både ved statsarkivene,
forskningsinstitusjoner og ved enkelte bibliotek. Ved Universitetet i Oslo,
avdeling for historie, har man et eget Tingbokprosjekt. Tingbokprosjektet har i årenes løp utgitt
en rekke interessante publikasjoner og avhandlinger blant annet om
kriminalitet i Norge på 16- og 1700-tallet. Ved henvendelse til
Tingbokprosjektet og Norsk lokalhistorisk institutt, som holder til i
Riksarkivbygningen, kan interesserte få oversikt over eksisterende
kildeavskrifter og ulike utgivelser. Og om prosessene i Bergenhus len, se Ragnhild
Botheims hovedoppgave fra 1999. I motsetning til våre naboland, Sverige og
Danmark, er det gitt ut relativt få bøker om hekseprosesser i Norge. Hans Eyvind Næss har skrevet to bøker om prosessene i hele Norge. Hans avhandling på i overkant av 580 sider kom ut i 1982 med tittelen Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600 tallet. Boka Med bål og brann fra 1984 er en popularisert utgave av hans omtalte doktorgradsavhandling. Bente G. Alver ga i 1971 ut boka Heksetro og trolddom. Et studie i norsk heksevæsen (fortsatt fullt brukbar!) De to bøkene til Næss og Alvers bok er utsolgt fra forlaget, men finnes ved de fleste bibliotekene. Ellers vil jeg nevne en svært relevante hovedoppgaver: Ellen Janette Alm, Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på 1500- og 1600-tallet, Institutt for historie, Universitetet i Tromsø 2000. Ønsker man å sette seg inn i debatten om kriminalitet på 15- og 1600- tallet, blant annet spørsmålet om Norge var et klarere voldspreget samfunn før enn nå, anbefales boka til historieprofessor Jørn Sandnes, Kniven, ølet og æren. Den kom ut på Universitetsforlaget i 1990 og 1993. Utover disse bøkene er hekseforfølgelsene fra lokale områder av Norge behandlet i tidsskrifter, årbøker og lokalhistoriske publikasjoner. Av den rikholdige internasjonale hekselitteraturen er en klassiker av Norman Cohn oversatt til norsk (av Bernt Rougthvedt) med tittelen Europas indre demoner: demoniseringen av kristne i middelalderen, Humanist forlag, Oslo 1997. En norsk oversettelse av den italienske kulturhistorikeren Carlo Ginzburgs arbeid om heksesabbaten opprinelig fra 1989 kom ut på Pax Forlag A/S i Mai 2002. Boka er oversatt til norsk av Erik Ringen og har fått tittelen Nattens ekstase - en dechiffrering av heksesabbaten. Francesco Bentivegna har skrevet et forord til den norske utgaven. De europeiske hekseprosessene - noen fakta |