LITTERATUR OM DE HISTORISKE HEKSEPROSESSENE

Introdusert og kommentert av RUNE BLIX HAGEN

Hekseprosessene

Heksesabbat

 

De europeiske trolldomsprosessene - Studieemne ved institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi (AHR), Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. (Høsten 2018)

 

Aktuell pensumbok: Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark, Cappelen Damm, Oslo 2015.

 

 

Noen utvalgte bøker om de historiske hekseprosessene -Leseliste

 

Høsten 2020: The Science of Demons. Early Modern Authors Facing Witchcraft and the Devil. Edited by Jan Machielsen, Routledge, 2020.

 

Sommer 2020: Seventeenth Century Persecution of Sorcery and Witches in the High North, in The Protracted Reformation in the North, Volume III from the Project «The Protracted Reformation in Northern Norway (PRiNN)» Edited by: Sigrun Høgetveit Berg, Rognald Heiseldal Bergesen and Roald Ernst Kristiansen. Series: Arbeiten zur Kirchengeschichte, 144, De Gruyter, Berlin. 2020: 62-87

 

Høsten 2018: Göran Malmstedt: En förtrollad värld Förmoderna föreställningar och bohuslänska trolldomsprocesser 1669–1672, Nordic Academic Press. Mottatt for omtale i Norsk Historisk Tidsskrift, trykt i HT 2/2019. Fulltekst.

 

Våren 2017: Raisa Maria Toivo, Faith and Magic in Early Modern Finland (Palgrave Historical Studied in Witchcraft and Magic. Basingstoke: Palgrave Macmillian, 2016). Mottatt for omtale i Renaissance Quarterly, Winter 2017, issue 70.4

 

Høsten 2015: Tracy Borman, James I and the English Witch Hunts, Vintage Books, London 2014.

 

Sommeren 2015: Witchcraft in Early Modern Poland, 1500-1800 av Wanda Wyporska, Palgrave Macmillan 2013.

 

Høsten 2014: Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten av Ellen Alm, Museumsforlaget: Trondheim 2014.

 

Seinhøsten 2013: The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America, Edited by Brian P. Levack, Oxford University Press, Oxford 2013.

Og

Peter Geschiere,

Witchcraft, Intimacy, and Trust. Africa in Comparison

The University of Chicago Press, Chicago and London 2013.

 

Våren 2013: Johannes Dillinger, Evil People. A Comparative Study of Witch Hunts in Swabian Austria and the Electorate of Trier, Translated by Laura Stokes University of Virginia Press, Charlottesville and London 2009.  

 

Seinhøsten 2012: Laura Stokes, Demons of Urban Reform: Early European Witch Trials and Criminal Justice, 1430-1530, Palgrave Historical Studies in Witchcraft and Magic, 2011. 

 

Stephen A. Mitchell, Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages, University of Pennsylvania Press 2011.

Omtalt i Historisk Tidsskrift nr. 1/2012 – Utdrag: «…her er det virkelig tale om et originalt nybrottsarbeid med stor kunnskapsrikdom å glede seg over. Boka er den første som bringer en helhetlig framstilling over synet på magi i Norge, Danmark, Sverige og på Island under middelalderen, som i denne sammenheng dekker perioden fra om lag 1100 og fram til ca. 1525. Undersøkelsen største intellektuelle fortjeneste ligger i at boka etablerer forbindelseslinjer mellom nordisk middelalder og tidlig nytid når det gjelder magi, hekseri og trolldom… Denne første tverrfaglige boka om trolldom og magi i nordisk middelalder er en brannfakkel som utfordrer innarbeidede synspunkter innen forskning på området. Men først og fremst er dette en undersøkelse som på en forbilledlig måte forbinder forholdet til magi under middelalderen med forfølgelsen av magi i de nordiske landene på 1500- og 1600-tallet. Med denne boka har vi med andre ord fått mer komplett og helthetlig forståelse av fenomenet trolldom og reaksjonene på fenomenets framtredelsesformer.»

 

Lest våren 2010: The Malleus Maleficarum, edited and translated by P.G. Maxwell-Stuart, Manchester University Press 2007. Artikkel om boka i Fortid Historiestudentenes tidsskrift, UiO, nr. 3-2010.

 

Louise Nyholm Kallestrup

I pagt med Djævelen. Trolddomsforestillinger og trolddomsforfølgelser i Italien og Danmark efter Reformationen

Forlaget ANIS, København 2009, 252 sider, ill.

Omtalt i Historisk Tidsskrift, 2009

 

Raisa Maria Toivo:

Witchcraft and Gender in Early Modern Society. Finland and the Wider European Experience.

Ashgate: Aldershot 2008, 231 pages

ISBN: 978-0-7546-6454-3. Mottatt for omtale i Scandinavian Journal of History (trykt i no. 4/2009: 433-434)

Terje Sødal: ”Til Skræk og Exempel. Trolldom. Dødsstraff og kriminalitet på Agder ca.1550-1700”, Mottatt for omtale i Historisk Tidsskrift, nr.1-2009: 140-143

W.F. Ryan:”Russian Magic at the British Library: Books, Manuscripts, Scholars, Travelers” Mottatt for omtale i Magic, Ritual, and Witchcraft Volume 3, Number 2, Winter 2008: 226-227 

"Livet går vidare. Älvdalen och Rättvik efter de stora häxprocesserna 1668-1671" av Marie Lennersand & Linda Oja
Mottatt for omtale i Historisk tidsskrift Bind 86 Nummer 3/2007:504-508

WOLFGANG BEHRINGER: Witches and Witch-Hunts. A Global History, Polity Press, Cambridge 2004 (338 sider, ISBN 0-7456-2718-8)

Vår tids fremste historiker (se bilde av Behringer helt til slutt på dette nettstedet) på de europeiske trolldomsprosessene er ute med ei spennende bok der det globale perspektivet på straffeforfølgelse av trollfolk for første gang settes på dagsorden i en litt større sammenheng. Boka er av det slaget som endrer mange av våre vanlige oppfatninger omkring fenomenet hekser og hekseforfølgelse. Allerede på en av de første sidene skriver Behringer at det er tale om et universelt fenomen. Hekseri er ikke noe som bare tilhører ei fjern fortid eller såkalte primitive samfunn, men er et brennende tema ved inngangen til det 21. århundre. Og i konklusjonen heter det at hekseri er et verdensomspennende og pågående fenomen. I ikke-europeiske deler av verden er hekseforfølgelsen i omfang og struktur sammenlignbar med de europeiske prosessene, skriver den tyske historikeren mot slutten av boka (s.243). Anklager om trolldomskriminalitet og forfølgelse er altså et uavsluttet kapittel i historien. Et eget kapittel (nr. 6) handler om hekseforfølgelse på 1800- og 1900-tallet, og kartet på side 197 viser til prosessbølger ikke bare i det sørlige Afrika, men også på Indonesia, India, Peru, Mexico for å nevne noen eksempler. Flere mennesker har blitt drept for mistanke om ondskapsfull magi i etterkrigstiden enn i de fleste andre historiske periodene.  Forfatteren gir et berettiget spark til antropologer som skriver om trolldom uten å nevne de mange brutale heksedrapene (228). Dessuten har Behringer listet opp det man vet om hekseforfølgelse under antikken og i middelalderen. Dermed kan han konkludere med at ”…a general and long-standing witch-hunt has never taken place in Europe…”(243). Nå skal det allikevel pekes på at det lengste kapitlet i boka handler om de store europeiske prosessene på 1500- og 1600-tallet. Her er det verdt å merke seg at Behringer opererer med et totaltall på over 50.000 mennesker når det gjelder henrettelser. Hans tidligere ”kjepphester” om at intensive forfølgelsesbølger var initiert nedenfra og at nytidens trolldomskriminalitet var relatert til klimaforverring med påfølgende avlingssvikt og hungersnød videreutvikles i dette kapitlet. I kapittel fem argumenters det overbevisende for at det var den vedvarende skeptiske holdningen gjennom hele nytiden som gjorde at prosessene ikke ble mer omfangsrike enn hva de faktisk ble. Det blir forfatterens svar på spørsmålet om hvorfor sterk trolldomstro og aggressiv demonologi ikke utviklet seg til et større heksehysteri.

Utgivelsen inneholder åtte kapitler, pluss en innledende kronologi og en avsluttende bibliografi på rundt 35 sider. Boka har mange kvaliteter og vil nok gå inn som det mest betydningsfulle historiske verket om hekseforfølgelsene fra de siste årene. Til tross for dette har boka klare mangler – eller skal vi si svært diskutable hypoteser. Behringers klimateori og forestillingen om en grasrotbevegelse med ”trykk nedenfra” passer kanskje for en del områder i Tyskland, hvor han henter det meste av sin empiri, men holder i mindre grad som allmenn forklaring. Forfatteren har en lei tendens til å konsentrere seg om den diabolske magien og de store kjedeprosessene og skriver svært lite om enkeltsakene og den hvite magien. Kanskje fordi slike enkeltsaker, som til sammen utgjorde en stor andel av hele det europeiske prosessomfanget, ikke passer med hans teorier? Det korte syvende kapitlet om gamle og ”nye” hekser er mest et pliktløp og kunne med fordel ha vært inkludert i innledningen. Kjønnsdimensjonen underkommuniseres og ”hotspots” kartet på side 105 er under enhver kritikk.        

 

ALISON ROWLANDS: Witchcraft narratives in Germany Rothenburg, 1561-1652, Manchester University Press. Manchester and New York 2003 (248 sider, ISBN 0-7190-5259-9)

På bakgrunn av sterk trolldomstro, demonologi og lovgivning mot hekseri under tidlig nytid har enkelte framstående trolldomsforskere hevdet at utfordringen for forskerne ligger i å forklare hvorfor rettsforfølgelsen ikke spredte mer om seg enn hva den faktisk gjorde. Hvorfor ble så få mennesker kastet på bålet? Denne boka tar utfordringen! Den tyske byen Rothenburg lå midt i området for noen av de mest omfangsrike prosessene i hele Europa. Byen slapp imidlertid unna hysteriet. I perioden som undersøkes behandlet byrådet trolldomssaker som involverte 41 mennesker – ni ble utvist og kun en person ble henrettet (i 1629) (det ble dog avsagt to dødsdommer etter 1652). Rowlands har utnyttet fyldige arkivsaker og får godt fram hvordan et luthersk område i Tyskland unngikk større forfølgelsesbølger. Av dempende faktorer peker hun på et byråd som prioriterte sosial stabilitet og kommunal harmoni og mente at hekseprosesser ville forstyrre samfunnsordenen i byen og det nære omlandet. Dessuten lå det et skeptisk grunnsyn bak avgjørelsene til byrådsmedlemmene. De 16 mennene i rådet ville ikke innlede personforfølgelse på bakgrunn av løse rykter om sammenkomster  heksesabbat og andre påstander om diabolisme. ”Jo flere hekser som blir brent, desto flere hekser dukker det opp”, synes å ha vært en slags ledetråd for rådets forsiktighet og juridiske skepsis. I det hele tatt blir Rothenburg et eksempel luthersk moderasjon…against what it (rådet) had come to regard as a Catholic ferocity in witch-hunting which was inextricably bound up with a resurgence of Catholic political and military power” (s.111). Rykte, ære og omdømme er andre momenter som står sentralt i denne monografien hvor forfatteren til tider oppviser en imponerende behandling av et omfangsrikt og forskjelligartet arkivmateriale. Hun lover oss en oppfølgende undersøkelse over prosessene etter 1652!

 

HANS PETER BROEDEL: The Malleus Maleficarum and the construction of witchcraft. Teology and popular belief, Manchester University Press, Manchester and New York 2003 (209 sider, ISBN 0-7190-6441-4)

En klar tendens innen moderne historisk hekseforskning på begynnelsen av 2000-tallet er undersøkelser av trolldomsforfølgelsens opphav. Det er kommet flere bøker om dette emnet de siste årene (se blant annet bøkene til Bailey og Stephens – omtalt nedenfor). Boka til historikeren Broedel faller inn under denne tendensen idet den tematiserer oppkomsten av den lærde hekselæren på 1400-tallet, med særlig fokus på den berømte Malleus Maleficarum (MM) fra tampen på 1486. Vi blir først gjort kjent med omstendighetene bak MM og verkets hovedforfatter Heinrich Kramer. Analysen av MM ligger som en røde tråden gjennom boka, men forfatteren har flere og lange utstikkere til andre som skrev om hekser på 1400-tallet, blant annet Alphonso de Spina. Broedel viser hvordan Kramer hentet sine eksempler nærmest utelukkende fra folklore og hvordan han på bakgrunn av tidens kulturelle angstmentalitet kom til å farliggjøre og virkeliggjøre allmuens heksetro. Det mest interessante med boka er nettopp beskrivelsen av møtet mellom lærd- og folkelig kultur, og hvordan en lærd inkvisitor som Kramer fullstendig kom til å mistolke de fortellingene han hørte fra folkedypet. Den som var spøk og ironi blant allmuen i fortellinger om hekser og djevler, ble til blodige realiteter i MM. Historien om de penisstjelende trollkvinnene er karakteristisk i så måte (s.27, 55, 142 og 181). Boka har også sin styrke i behandlingen av kjønnsproblematikken. Teksten slutter brått og mangler både konklusjon og oppsummering, men den er vel verdt å lese og utgjør et godt supplement til ”Demon Lovers” (se nedenfor).  

 

MAGNÚS RAFNSSON: ANGURGAPI – THE WITCH-HUNTS IN ICELAND, Strandagaldur, Hólmavík, Strandir 2003 (85 sider, ISBN 9979-9584-1-3)

I en europeisk kontekst har hekseprosessene på Island vakt stor interesse fordi de aller fleste trolldomsdømte på øya var menn. Blant totalt 21 dødsdommene finner vi en kvinne og 20 menn. Det finnes lite litteratur på engelsk om disse sakene. Når det så dukker opp ei ny bok på engelsk om heksesakene på sagaøya, forventer nok mange at spørsmålet om den mannlige dominans blir tematisert. Slik sett er denne lille boka en stor skuffelse, da spørsmålet om ”hvorfor menn” overhode ikke reises.
Boka har sitt utspring fra ei hekseutstilling som ble åpnet i Strandir regionen til Sankthans 2002. Boka er ment å supplere utstillingsmaterialet og er altså først og fremst beregnet på besøkende. Derfor inneholder teksten stort sett faktastoff sammen med en del folklore. Boka fungerer altså best som en kortfattet introduksjon til hekseforfølgelsene på øya.
Prosjektet Strandagaldur, som skal dokumentere hekseprosesser og trolldomstro på Island, har pågått siden 1996. Om lag 170 mennesker ble anklaget for trolldom og 21 av disse ble brent på bål. Mye kildemateriale har gått tapt, så omfanget kan ha vært større. På 1600-tallet bodde det i underkant av 50.000 innbyggere på Island. Første heksebål på Island ble tent i 1625, mens den siste henrettelsen kom i 1683. Heretter skulle alle dødsdommer overprøves av høyeste rett i København. Hovedanklagene i de islandske prosessene handler om trollmenn som angivelig skulle ha kastet unaturlig, akutt sykdom på sine medmennesker. Anklager om skade på husdyr, åndemaning, ulovlig healing og skipsforlis som følge av uvær forekommer også. I flere av sakene anvendes det magiske symboler og remedier, slik som runestaver og okkulte skrivelser. Derimot er det lite diabolisme i sakene – de islandske trollmennene flyr ikke i luften og deltar ikke på noen heksesabbat. De fleste sakene er fra Westfjords, og vi får vite at enkeltmennesker slik som domprost Páll Björnsson fungerte som pådriver i flere av de mest alvorlige sakene i 1660- og 1670-åra. Presten skrev for øvrig et lite skriftstykke med tittelen Character bestiæ hvor han siterte fra Malleus Maleficarum.
Produksjonen av denne tynne boka er forseggjort med flott papir og fargeillustrasjoner, men det forsvarer allikevel ikke den ublue prisen jeg måtte betale for den. I forbindelse med hekseutstillingen er det laget et innholdsrikt nettsted som kan besøkes på: www.vestfirdir.is/galdrasyning

                                                         

LARA APPS and ANDREW GOW: Male witches in early modern Europe, Manchester University Press, Manchester and New York 2003 (190 sider, ISBN: 0 7190 5709 4)

(Engelskspråklig omtale trykt i Continuity and Change Vol.19, no.2, 2004:322-324)

Omlag en femtedel av alle heksene var menn. Det betyr i rene tall at henimot 10.000 menn fikk dødsdom for hekseri under trolldomsprosessenes tidsalder. Flere forskere har streifet innom ”menn som hekser”, men svært ofte avfeid dem som sekundær målgruppe. Foruten at mennene utgjorde en klar minoritet blant de hekseanklagede, har historikerne hittil hatt følgende å si om menn i hekseprosessene: 1) De hadde nære (slekts)relasjoner til de kvinnelige heksene og gikk dermed med i dragsuget. 2) Heksemennene dukker opp under heksepanikker (kjedeprosesser) der stereotypien om den kvinnelige heksa brytes ned. 3) Menn blir ikke anklaget for diabolisme. 4) Menn som hekser dukker opp i områder hvor hekseri blir behandlet mer som kjetteri enn som maleficium. 5) Mennene bli anklaget for andre forhold enn de kvinnelige heksene. De to unge kanadiske historikerne vil gjøre de mannlige heksene synlige som selvstendige historiske subjekt og viser gjennom flere eksempler at også menn kunne være skikkelige hekser. Menn kunne bli anklaget for hekseri uavhengig av sine kvinnelige partnere og slektninger og ble ofte anklaget for å ha praktisert samme typen magi som de kvinnelige heksene (s.49). I kapittel fire drøfter de to forfatterne menns plass innenfor demonologiske studier og visere hvordan menn ofte blir trukket fram som eksempler på farlige ondskapsutøvere. De hørte ikke til noen fundamental annen kategori av trollfolk, ifølge nytidens hekseteoretikere (s.101). Heksebildet innenfor den demonologiske litteraturen er ikke så homogent som man ofte vil ha det til. Flere av kapitlene i boka forholder seg kritisk til andre forskere. Stuart Clark utsettes for en viss kritikk i kapittel fire, mens Lyndal Roper får gjennomgå i kapittel tre for sin banale bruk av freudiansk sexologi i sin analyse av heksesaker. Å snakke om ”play of torture” og ”sadomasochistic game” slik Roper gjør i forbindelse med brutale hekseprosesser avvises som forfeilet og intetsigende mental akrobatikk. Kritikken er på sin plass, selv dette utmerkede kapitlet om ”Tortured confessions: agency and selfhood at stake” står litt på siden av selve hovedtematikken. Hovedkonklusjonen i boka er altså at heksemestrene var som andre hekser. Men de to forfatterne vil også vise at slike menn overtrådte grensene for akseptert mannlig atferd. Deres atferd ble i en viss forstand ”feminisert”. Dermed kan vi si at boka argumenterer for en tett forbindelse mellom hekseri og visse former ”uskikkelige” kvinnelige trekk. Og heksemennene blir assosiert med disse trekkene. De var altså ikke skikkelige menn, men førsteklasses hekser. Boka til Apps og Gow er ingen empirisk undersøkelse, men bygger på til dels velkjente fortellinger fra heksehistoriografien.

Ei bok om samme tema som pussig nok er fraværende i bakgrunnslitteraturen til de to kanadiske historikerne er Rolf Schultes bok Hexenmeister – Die verfolgung von Männern im Rahmen der Hexenverfolgung von 1530–1730 im Alten Reich (utgitt i 1999 med ny utgave på Peter Lang, Frankfurt am Main 2001) (ISBN 3–631–37781–9). Dette er ei atskillig mer grundig og original bok enn den omtalte. Schultes undersøkelse har riktignok noen av de samme konklusjonene som Apps og Gow, men har i tillegg et lengre kapittel om varulver som en mannlig versjon av den kvinnelige heksefiguren. Dessuten tar Schulte opp spørsmålet om ulike religiøse konfesjoner hadde betydning for antall menn i hekseprosessene. Tendensen går i retning av flere menn i heksesakene fra katolsk områder. Videre skriver den tyske forskeren om magi og kjønn i folkekulturen og er så vidt innom sjamanismeproblematikken. (Begge bøkene kunne for øvrig ha tjente på å ha tematisert samenes rolle i hekseforfølgelsen). Gjennomgangen av både det kvantitative omfanget og av den intellektuelle hekselæren er atskillig mer omfattende hos Schulte enn hos Apps og Gow. Schultes undersøkelsesområde er det gamle tyske keiserrike inkludert egne empiriske studier fra nordtyske områder (Holstein og Sachsen–Lauenburg). Han antyder 25% eller om lag 4575 mannlige forfølgelsesoffer i forbindelse med prosessene i det tyske rike (s.81).  

 

MICHAEL D. BAILEY: Battling Demons. Witchcraft, Heresy, and Reform in the late Middle ages, The Pennsylvania State University Press, University Park, Pennsylvania 2003 (200 sider, ISBN: 0–271–02225–6)

Når og hvordan de historiske hekseprosessene tok til er et sentralt emne innen forskningen på trolldomsprosessene. Så langt tyder denne forskningen på at hekseriet dukket opp som en ny superforbrytelse tidlig på 1400–tallet. Den tyske reformvennlige teologen og professoren, dominikaneren Johannes Nider (ca. 1384–1438), var med sitt verk Formicarius (maurtue), skrevet i Wien 1437/38, blant de aller første som redegjorde for denne nye forbrytelsen. Baileys undersøkelse handler om hvordan Niders religiøse tenkning kom til å gi rom for oppfatningen om en diabolsk, konspiratorisk heksetrussel som sto fram som en alvorlig fare overfor hele den kristne verdensordningen. For den amerikanske forfatteren er det viktig å få fram at hekseriet var noe annet og mer fryktinngytende enn kjetteriet. Hekseriet var et nytt fenomen som fikk sin første større tematisering gjennom et kapittel i Niders bok. Dessuten vil han vise at ideene om heksenes undergravende virksomhet passet godt sammen med andre religiøse tanker under seinmiddelalderen.  Samtidig kommer det klart fram at Niders ideer ikke betyr noen ferdigutviklet oppfatning av heksekunstene. I Niders beskrivelse av heksesabbaten dukker for eksempel aldri de nattlige luftferdene opp – ifølge Nider møttes heksene i lokalkirkene og ikke på høye fjelltopper eller andre avsidesliggende steder. Dessuten er skillet mellom svart og hvit magi uklart og usikkert. Kirkemøtene i Basel 1431–1449, hvor Nider deltok i begynnelsen, trekkes fram som svært sentrale for oppkomsten og etter hvert spredningen av ideer om den nye hekseforbrytelsen. For Nider kunne de rystende historiene rundt heksefiguren anvendes til å skremme de enfoldige til sterkere tro og lojalitet til kirken under en tidsepoke som preges av religiøs krise på flere felt.

 

WITCHCRAFT AND MAGIC IN EUROPE, Volume 4: THE PERIOD OF THE WITCH TRIALS (193 sider, The Athlone Press, London 2002, ISBN: 0–485–89104–2)

Denne serien består av seks bind og fullføres nå ved utgivelsen av bind nummer fire som omhandler selve hekseforfølgelsen i Europa. Tre av nestorene i europeisk hekseforskning av skrevet bidragene. William Monter skriver om ”Witch trials in continental Europe 1560–1660” (s.1–52) hvor forskjellen mellom det franske kongedømmet og det tyske keiserriket når det gjelder intensiteten av heksejakt står i fokus. Et sentralisert og utbygd rettsvesen virket bremsende inn på forfølgelsen i Frankrike, mens et nettverk av selvstendige småstater med lokal rettsutøvelse utenfor sentral kontroll ga rom for individuelle tilbøyeligheter i de tyske områdene. Derfor ble, ifølge Monter, hekseforfølgelse primært et tysk fenomen. Bengt Ankarloo tar for seg heksesakene i Nord–Europa (s.53–95). Han skriver en god del om Sverige og Nederland, men betydelig mindre om England og Skottland. Nederland blir dratt fram som det første landet som stanset forfølgelsen av trollfolk. Kosmopolitisk orientering, urban kultur, religiøs toleranse sammen med et utbygd profesjonelt rettssystem blir trukket fram som forklaringsvariabler. Bidraget skjemmes dessverre noe av gjentagelser og fakta feil. Det er unektelig noe merkelig at en forsker som Ankarloo ikke klarer å få kronologien riktig i historien om James VI giftemål i 1589 (.s79). Spesialisten på nytidens demonologiske tenkning, Stuart Clark, behandler i sin artikkel både folkelig magi, naturlig magi og den lærde demonologien (s.97–169). Hans diskusjon fokuserer på magi i andre kontekster enn den juridiske. For ham er det viktig å få fram at hekseriet har intellektuell betydning uavhengig av selve rettsprosessene. Et annet viktig aspekt er Clarks drøftelse av den intellektuelle magien (naturmagi) som forutsetning for den senere matematiske og mekaniske fasen ved den vitenskapelige revolusjonen.        Til sammen blir dette ei bok med velkjente synspunkter uten de store nyhetene, men allikevel fungerer den som oppsummering av sentral viten. Bindet passer godt som et første inntak til hekseemnet.            

 

JULIAN GOODARE (ed.): The Scottish witchhunt in context. (230 sider, Manchester University Press, Manchester and New York 2002, ISBN:0 7190 6024 9)

De 12 artiklene i utgivelsen springer ut fra en heksekongress I Edinburgh i februar 2000 og flere av forfatterne har hatt sin tilknytning til forskningsprosjektet The Survey of Scottish Witchcraft (www.arts.ed.ac.uk/witches) som ble avsluttet i januar 2003. Bidragsyterne tar opp en hel rekke tema relatert til den nokså omfattende forfølgelsen av påståtte hekser i Skottland. Julian Goodare har skrevet innledningen hvor han setter de skotske heksesakene inn i en historiografisk sammenheng. Deretter følger et usedvanlig spennende bidrag fra Ronald Hutton med tittelen The global context of the Scottish witchhunt – en tittel som faktisk holder hva den lover. Hutton streifer innom nordeuropeisk sjamanisme og viser at selv om troen på hekser er verdensomspennende, så finnes det regioner, stammer og grupper som ikke tror at mennesker kan utføre destruktiv magi. De påfølgende artiklene går mer empirisk inn på ulike trekk ved de skotske hekseprosessene, for eksempel regionundersøkelsen fra Fife skrevet av Stuart Macdonald. Joyce Miller skriver om innslaget av folkelig helbredelse eller hvit magi i heksesakene, mens Lauren Martin tar for seg krangel og hekseanklager knyttet til typisk kvinnearbeid og hjemlige sysler. Louise Yeoman ser på innslaget av høystatus grupper i hekseprosesser fra 1590–1650, mens Julian Goodare er representert med to artikler omkring heksepanikken i 1597 og en om hekseforfølgelse og den skotske statens medvirkning. To av de siste artiklene av Michael Wasser og Brian P. Levack handler om de siste fasene av de skotske prosessene, mens Edward J. Cowan og Lizanne Henderson skriver om en levende heksetro etter forfølgelsens tidsalder. James Sharpe foretar en historiografisk komparasjon mellom England og Skottland og kommer fram til at hekseri er et svært mangfoldig tema med ulikt meningsinnhold. Med andre ord mye variert, perspektivrikt og interessant å lese om trolldom i Skottland. Jeg venter allerede på neste artikkelsamling fra konferansen I Edinburgh lørdag 25. januar 2003.    

 

JAN GUILLOU: Heksenes forsvarere – En historisk reportasje (Oversatt av Henning Kolstad, 400 sider, Cappelen, Oslo 2002, ISBN: 82-02-22109-9)

Mottatt for omtale i Fri Tanke nr.1-2003.

Utdrag: Som perspektivrik innføring i deler av Sveriges og Europas trolldomsprosesser skulle jeg tro at Heksenes forsvarere fungerer aller best for lesere som ikke kjenner emnet på forhånd. Det er lite å utsette på form og innhold. Problemet ligger i at Guillou med sin journalistiske bakgrunn har en stygg tendens til å konstruere forklaringer og teorier før han så triumferende avfeier dem, slik det blant annet kommer fram i hans lettsindige omgang med kjønnsperspektivet i hekseforskningen. Den forskning som i dag gjøres på de historiske hekseprosessene er atskillig mer nyansert, spennende og rikholdig enn hva Guillou vil innrømme. Det har nok sammenheng med at han har tatt seg litt for liten tid til å oppdatere seg på nyere forskning på området.   

Se også: http://www.forskning.no/Artikler/2002/desember/1037643002.0

                                                                                

WALTER STEPHENS: Demon Lovers – Witchcraft, Sex, and the Crisis of Belief. (451 sider, The University of Chicago Press, Chicago and London 2002, ISBN: 022677261)

Med kapitteltitler som «samleie med demoner», «sexye djevler», «utrolig sex» , «hekser som stjeler mannlige kjønnsorganer» og andre kapitler om demoners kjønnsliv, skulle man tro at her handler det om en slags pornografisk interesse i demonologien. Og for så vidt handler boka for en stor del nettopp om kjønnsliv mellom smådjevler og hekser, men hele poenget med undersøkelser ligger i å vise at hekselæren var lidenskapelig opptatt av dette emnet for å kunne styrke sin teologiske tro. Interessen for denne noe besynderlige formen for seksuelt samliv, hadde altså en religiøs bakgrunn. Gjennom heksenes tilståelse om samleie med demoner, fikk kirkens folk en slags levende bekreftelse på åndeverdens eksistens. Heksene sto fram som ekspertvitner når det gjaldt den reelle eksistens av demoner. Dette gjorde de gjennom å berette om kroppslig kontakt med slike vesener. Dermed bidro hekseforfølgelsen til å svekke den farlige skepsis og smule uro som gjorde seg gjeldene innen teologiske miljø og den kristne kirke under seinmiddelalderen og utover tidlig nytid. Siden kvinnenes samvær med demoner var av korporlig karakter, kunne tidligere oppfatning av heksekunst som illusjoner og synsbedrag feies til side. Rettslokalene (og torturkamrene) sto fram som et slags laboratorium hvor data om demoners sansbare eksistens ble samlet inn. Rettslige bevis var blitt til vitenskapelig bevis for den nye hekselæren fra ca. 1400. Identifikasjonen og forfølgelse av hekser var ikke noe annet enn et forsvar for fundamentale kristne prinsipper – det handlet rett og slett om Guds eksistens og aktive tilstedeværelse i verden, skriver forfatteren (s.30). Hekseprosessene markerer den mest dramatiske fasen under kristendommens troskrise. Heksene ble gjort til garantister for bibelens sannhetsverdi.
Forventningene til denne boka har vært skrudd i været de siste årene. Gjennom intervjuer, mindre artikler og forhåndsomtaler har vi blitt forespeilet en ny analyse av årsakene til Europas hekseprosesser. Stephens’ hypotese går altså ut på at det var teologisk usikkerhet som lå bak forfølgelsen av hekser. For å belegge sitt utgangspunkt foretar han en brei analyse av hekseprosessenes teoretiske grunnlag, det vil si de første demonologiske avhandlingene og manualene (av Stephens konsekvent betegnet som Witchcraft Theory) fra begynnelsen av 1400-tallet og fram til tidlig på 1500-tallet. Ikke minst er flere kapitler i ”Demon Lovers” viet drøfting av den viktige hekselæren i Malleus Maleficarum (Heksehammeren) av Heinrich Kramer fra 1487.
Forfatteren har delt boka inn i 13 kapitler som utover demonisk seksualitet handler om sugende demoner i skapningen av små kjeledyr – altså en type kroppsliggjorte vesener som passer inn i forfatterens tese når han tar for seg den engelske heksesakene. Dessuten finner vi kapitler om lufttransport, unaturlige kroppsutvekster, krybbedød og katter som stjeler småbarn. Det er videre gitt plass for 16 utsøkte illustrasjoner – Urs Grafs tegning fra 1514 av fire hekser og ei katt viser til hekser som stjeler mannlige kjønnsorgan (s.301). 
Å hevde at Walter Stephens med denne boka har løst heksegåten, vil være å gå for langt. Det man fikk høre i rettslokalene var sjelden det de intellektuelle ønsket å høre. De fleste hekseprosesser handler om konkret skademagi og nabokrangel, og relativt sjelden om kjønnslig omgang mellom demoner og kvinner. Det var ytterst få kvinner som kom fram i retten og fortalte om smådjevler som var minst like virile som deres ektefeller og som ga dem bedre orgasme enn vanlige menn. Altså en viss avstand mellom ideologi og praksis. Allikevel er dette er ei utrolig viktig og topp fascinerende bok som nok vil bli heftig diskutert i tiden framover. Boka er velskrevet og vanskelig å legge fra seg – absolutt blant de bedre heksestudiene fra de siste årene.

Armando Maggi : Satan’s Rhetoric. A Study of Renaissance Demonology, University of Chicago Press 2001 (260 sider, ISBN: 0-226-50132-9)

Maggi foretar i denne boka det han selv kaller en intellektuell og lingvistisk oversettelse av fem tekster fra 1500- og 1600-tallet. Smådjevlene er først og fremst tegntolkere – de er skarpsindige og lærde semiotikere, som sprer kaos og tilintetgjørelse gjennom sitt kryptiske budskap. Maggis anliggende er å oversette denne intellektuelle erkjennelsen fra tidlig nytid til dagens (postmoderne) lesere. Først tar han fatt på et demonologisk skrift fra 1521 forfattet av en ledende katolsk teolog. Som tegntolkere kan demoner lese naturen og dermed skape storm og flodbølger, forteller teologen, som også dveler ved den kjønnsmessige kontakten mellom djevler og kvinner. Det andre kapitlet tar for seg djevelens innflytelse blant menneskene, slik tankegodset presenteres av en portugisisk inkvisitor i 1620. I kapittel tre dreier det seg om ei italiensk samling fra begynnelsen av 1600-tallet av forskjellige tesker forfattet av Mengi og Polidori. Denne samlingen tar for seg kroppssteder hvor djevelen kan skjule seg og handler mye om demonutdrivelse. De prøvelser og syner klosterpiken Caterina de’ Pazzi måtte igjennom i perioden 1585-1590 er tema for det fjerde kapitlet. Nytidens opptatthet av melankoli er noen aspekter ved gjennomgangen her. Denne delen av boka bringer også noen megetsigende illustrasjoner knyttet til pikens opplevelser. Det siste kapitlet handler om fysiognomi og metoposkopi, altså analyse av ansiktsuttrykk og ansiktsmerker. Utgangspunktet er et verk forfattet i 1658 av den italienske legen og astrologen G.Cardano. Også denne gjennomgangen er illustrert. Maggi avrunder med noen betraktninger om dagens katolske pavekirke for å få fram at hans lingvistisk tilnærming til eldre tekster angår oss og stiller samtidsrelevante spørsmål – ”our language and their’s is not intrinsically different” (s.225). Denne boka om demoners forførende retorikk og dialog med mennesker har fått meget god mottakelse. Den er etter min mening interessant å lese, men mangler fullstendig en historisk kontekst.   

 

Hanne Sanders (red.): Mellem Gud og Djævelen: religiøse og magiske verdensbilder i Norden 1500-1800 (330 sider, Nordisk Ministerråd, København 2001. ISBN: 92-893-0648-3)

Mottatt for omtale i HIFO-Nytt nr.1-2003, s.31-33.

Utdrag fra bokomtalen: Boka inneholder 12 bidrag og spriker ganske kraftig både med hensyn til tema og innfallsvinkler. Manglende komparasjon mellom landene i Norden er en slående svakhet ved utgivelsen. I prosjektets videre arbeid bør bidragsyterne bli flinkere til å komparere sin forskning med tilsvarende forskning i andre land. I det hele tatt er det lite ved boka som minner om et felles nordisk forskningsprosjekt. Man kunne like gjerne ha rasket sammen noen bidrag og presentert dem i bokform – skjønt, det er vel nettopp hva man her har gjort.  Slik sett har de bevilgende nordiske myndigheter fått lite ut av sin støtte.

Valk, Ülo The black gentleman : manifestations of the Devil in Estonian folkReligion, [translated by Ülle Männart]. - Helsinki :Suomalainen tiedeakatemia, 2001. - 217 s. - (FF communications ; no. 276)                 

Mottatt for omtale i Arv – Nordic Yearbook of Folklore

ROLF SCHULTE:Hexenverfolgung in Schleswig-Holstein vom 16.-18. Jahrhundert. (176 sider, Verlag Boyens & Co, Heide 2001, ISBN 3-8042-1016-3)

Med fyrstedømmene Slesvig og Holstein sin nære tilknytning til den danskdominerte oldenborgstaten har denne boks, sett fra et Nordisk perspektiv, krav på interesse. Gjennom stort sett hele dansketiden hadde de nordtyske landskapene status av hertugdømmer for den dansk-norske kongen. Først i 1864 avsto Danmark Slesvig. Den tyske forfatteren trekker da også gjennom hele undersøkelsen sammenligninger til de skandinaviske landene der komparasjonen til Danmark er særlig sterkt tilstede. Boka er organisert rundt åtte kapitler og markerer den første systematiske undersøkelsen av hekseprosessene i området. I perioden 1530 til 1735 finnes det dokumentasjon for 846 prosesser som resulterte i at noe over 600 mennesker ble henrettet i et område der innbyggertallet lå på ca. 1/2 million på midten av 1600-tallet. Tallene utdypes nærmere i kapittel fire som omhandler kronologien i forfølgelsen. Prosessene var på sitt mest intense i perioden 1610-1630 og går som i så mange andre land i bølger. Sammenlignet med heksesakene fra Danmark begynner forfølgelsene tidligere i de nordtyske hertugdømmene, mens den verste forfølgelsen stort sett faller sammen med situasjonen i Danmark rent tidsmessig. En stor forskjell til hekseprosessene i alle de nordiske landene er den høye prosent av dødsdommer, 86% i Slesvig og 77% i Holstein og Lauenburg (s.67). Siste dødsdom kommer i 1689. Komparasjonen til hekseforfølgelsen i de andre tyske områdene får Rolf Schulte til benevne sakene i Slesvig og Holstein som uttrykk for en "middels forfølgelsesaktivitet" - de tilhører ikke kjernesonen av heksejakt i Tyskland. Imidlertid viser kapittel fem om forfølgelsens geografi at visse områder slik som øya Fehmarn nærmest ble rammet av det som kan betegnes som en heksepanikk. Undersøkelsen viser at storbyen Lübeck (25.000 innbyggere ved inngangen til 1600-tallet) har relativt få heksesaker. Det gjelder også Kiel, mens Flensburg har langt flere. I kapittel to skriver forfatteren om lov og dom og her er tilknytningen til Danmark viktig. Trolldomslovgivningen i den dansk-norske fyrstestaten kom til anvendelse særlig i forbindelse med anke i sakene. Før Kiel fikk sitt eget universitet i 1665, er uttalelser fra Københavns universitet av betydning. Innflytelsen fra Københavns universitet er også av viktighet når det gjelder teologiske strømninger. Her trekker forfatteren fram de demonologiske studiene til Niels Hemmingsen, som hadde stor autoritet innenfor de unge lutherske kirkesamfunnene i Europa på andre halvdel av 1500-tallet. Ei av de dømte, Heine Heinrichs, møtte sin skjebne på galgen i København fordi hun skulle ha gått med planer om å ta livet av Christian IV i 1627. Kongen omtalte henne som en "trolddjevel" (s.104). I kapittel seks ser Rolf Schulte nærmere på selve forbrytelsen og finner primært skadetrolldom representert i fortrinnsvis enkeltsaker, selv om det forekommer både djevelpaktbekjennelser og fortellinger om reiser til felles samlinger på Blokksberg. Kapittel syv viser at de trolldomsdømte i Slesvig og Holstein er kvinner (utgjør ganske nøyaktig 90%), de fleste er over 40 år og kommer stort sett fra fattige livsvilkår. Dommerne følger ikke opp beskyldninger om menn som er blitt observert på heksesabbaten.
Denne solide arkivbaserte boka avsluttes med et kapittel om årsaker hvor Schulte streifer innom økonomiske krisekonjunkturer, prisutvikling og klimateori (den lille istid). Christian IV trekkes igjen fram som en pådriver for en sterk statsutvikling som blant annet innbefatter at hans undersåtter blir påtvunget en ny moral. Slik jeg oppfatter forfatteren, legger han altså noen av årsakene til hekseprosessene til den almene disiplineringskampanjen. Etter selve tekstdelen følger 28 sider med ei dyster oversikt over prosessdømte. I avsnittet "Die Nähe zu Skandinavien" plasserer Rolf Schulte heksesakene fra de nordtyske landskapene inn i en sentrum-periferimodell der heksesakene fra de skandinaviske landene, men unntak masseprosessene i Sverige 1668-76, oppfattes som en slags konvensjonell utgave av skadetrolldom (s.107). At forfatteren i det hele tatt går inn på en slik modell for klassifisering av de europeiske hekseprosessene, vitner om manglende kjennskap til nyere skandinavisk forskning på område. Et kart over undersøkelsesområdet er også en liten mangelvare ved denne utmerkede boka.

 

P.G.Maxwell-Stuart. Witchcraft in Europe and the New World,1400-1800 (120 sider, Palgrave, New York 2001, ISBN 0-333-76465-X)

Atter ei kjapp innføringsbok fra den skotske historikeren - denne gangen en smule bedre enn sist (se nedenfor), og mer relevant siden denne boka stort sett fokuserer på selve hekseprosessene og ikke så mye på trolldomstro. På den annen side preges framstillingen her av en del faktafeil og tvilsomme resonnement som trekker noe ned på helhetsinntrykket. De åtte kapitlene på om lag 10 sider hver er bygd opp på en stringent og kronologisk måte der forfatteren begynner med selve emnet og definisjonene og avrunder med prosessenes opphørsfase på 1700-tallet. Den kronologiske framstillingen tar for seg holdninger til hekseri under seinmiddelalderen, deretter presenteres to sentral demonologiske verk (Malleus Maleficarum fra 1486/47 og Ulrich Molitors De Lamiis fra 1489) før Maxwell-Stuart skriver om reformasjonens betydning og selve prosessutviklingen. Kapittel 6 og 7 handler om prosessene i Nord- og Øst-Europa og i den nye verden. Her bør det gies honnør til forfatteren fordi han i ei engelskspråklig introduksjonsbok velger å gå inn på hekseforfølgelsen fra litt ukjente områder. Fem sider (78-83) om Skandinavia og Island er ikke vanlig kost i denne type bøker.
I innledningen understreker Maxwell-Stuart det viktige poenget om at hekseri ikke utgjør et enhetlig sett av tros- og praksisformer og at studenter må passe seg for å trekke entydige slutninger. Selv har dessverre forfatteren tendenser til å gå nokså langt i å trekke bastante konklusjoner. Han skriver blant annet i avslutningskapitlet at kirka ikke spilte noen hovedrolle i forfølgelsen, at trolldomsanslagene var rettet mot kvinnelige livs- og praksissfærer (og dermed en av grunnene til at det var så mange kvinner involvert i prosessene), dessuten at prosessene var verst der usikker og svak myndighetsautoritet måtte gi etter for folkelig press nedenfra. Ved alle disse "concluding remarks" kan det stilles et stort spørsmålstegn. Forfatteren burde også ha fått med seg poenget om at arkivåpning (iallfall så langt) har ført til reduksjon i antallet prosesser, og ikke omvendt slik han skriver (s.56). På bakgrunn av de siste 30 år med systematisk hekseforskning er det vel også noe søkt å hevde at en full undersøkelse av arkivmaterialet nettopp har begynt (s.109).
Forlaget burde ha spandert midler til konsulenter som kunne ha luket vekk en del stygge faktafeil: Christian IV var ikke konge av Sverige (s.59), men av Danmark-Norge 1596-1648. For øvrig burde Christian IVs nære slektskapsrelasjoner til James VI vært trukket fram, ikke minst siden skottenes konge (og etter 1603 konge også over engelskmenn) får en slik sentral plass. De verste svenske prosessene foregikk i perioden 1668 til 1676 og er ikke begrenset (og heller ikke verst) til 1668-69 (s.77). Det er heller ikke korrekt å skrive at heksesakene i Norge og Danmark ble behandlet ut fra et felles lovverk (s.79). Særlig i tiden før 1617 er det stor forskjell i lovene mot hekseri i de to landene. I perioden (1584)1593 til 1617 hadde Norge den strengeste lovgivning mot heksekriminalitet i hele Europa, inkludert Danmark. Ut fra folketallet er det heller ikke riktig å beskrive heksejakten i Skandinavia som lite intensiv (s.82). Maxwell-Stuart burde videre ha stilt seg mer skeptisk til heksetallene fra Polen enn hva han gjør (s.86). I forestillingene om det store heksemøtet i North Berwick er det vel vanligere å legge begivenheten til oktober 1590, og ikke til 1589 (s.48)? I forbindelse med avsnittet om barn i heksesaker burde Sverige vært nevnt i tillegg til Spania, Salem og Tyskland (s.66). Den skotske hekseforskeren har spandert vel ei side (79-80) på Finnmark. Også her skal det gies honnør for at han tar med området, men dessverre er alt han skriver om heksesakene fra Finnmark i beste fall svært uklart. Kronologien er uriktig, han blander sammen trolldomskunst utøvd av henholdsvis samer og norske kvinner (på samme måte som også Margaret Murray gjorde det på 1920-åra) og han framhever seksuell samkvem med Satan som et trekk ved prosessene - slike motiver er omtrent fraværende i de mange heksesakene fra Finnmark. Til tross for disse kritiske kommentarene vil jeg allikevel anbefale boka som introduksjon til emnet. Mine innvendinger kan langt på vei oppfattes som pirk til ei bok som har mange kvaliteter. (Engelsk versjon av omtalen er trykt i Scandinavian Journal of History, Vol.27, no.3,2002:175-176)

 

Stuart Clark (ed.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Modern Culture (242 sider, MacMillan Press Ltd, London 2001, ISBN 0-333-79349-8)

Tittelen antyder en tekstualisering av og lingvistisk innfallsvinkel til hekseproblematikken. Et par av artiklene tar opp forholdet mellom forklaringer fra trollfolk i rettssammenheng og eventyrfortellinger om hekser og troll. Diane Purkiss, engelsk forsker og en av de mest framtredende innenfor dagens forskning på området, har eksempelvis denne tittelen på sin artikkel: "Sounds of Silence: Fairies and Incest in Scottish Witchcraft Stories". María Tausiet bidrar med en artikkel "Witchcraft as Metaphor" der hun skriver om forholdet mellom barnedrap og hekseri. Hun viser hvordan heksebeskyldninger kan dekke over grove tilfeller av barnemishandling. Tausiets materiale er hentet fra Aragón i Spania. Katharine Hodgkin, fra Universitetet i East London, har den spennende tittelen "Reasoning with Unreason" på sitt bidrag. Hun drøfter hvordan historikere kan forholde seg til kildetekster som framstår som absurditeter, ufornuft og urealistiske - i det hele tatt møtet med kildetekstens fremmedhet. I heksestudiet blir historikeren nødt til å stille spørsmål omkring rasjonalitet, hva som er sikker kunnskap, om sannhet og fiksjon. Trolldom, magi, visjoner, fantasier og profetier byr på store utfordringer for en kritisk historievitenskap. Den lettvinte løsning på de problemer slike emner reiser er kulturrelativismen, som konkluderer med at det som er umulig i vår kultur, var mulig for fortidens mennesker. For Hodgkin er denne løsningen mindre tilfredsstillende, og hun går inn på hvordan historikeren kan forske på magi, trolldom, åpenbaringer og lignende uten å henfalle til platt kulturrelativisme. Languages of Witchcraft består av 11 artikler pluss Stuart Clarks innledning. Samlingen springer ut fra et seminar som fant sted i september 1998 ved Universitetet i Swansea, Wales.

 

Markus Kippel. Die Stimme der Vernunft über einer Welt des Wahns. Studien zur literarischen Rezeption der Hexenprozesse (19.-20. Jahrhundert), (312 sider, Lit Verlag, Münster 2001, ISBN 3-8258-5226-1)

I motsetning til studier omkring heksene i kunsten, eksisterer det få undersøkelser om hekseprosessenes litterære resepsjon. Slik sett representerer denne avhandlingen ei nyvinning. Den type litteratur som behandles er den episke (tyske) diktningen om hekseforfølgelsen. Utvalget består av 15-20 romaner som dekker perioden fra 1832 til 1993 (for eksempel forfattere som Ludwig Tieck, Wilhelm Meinhold, Theodor Storm og Tanja Kinkel for å nevne noen få). Kippel behandler utelukkende historiske romaner og ikke triviallitteraturen. I den historiske diktningen om trolldomsprosessene skiller han mellom en rekonstruktiv og en parabolisk variant. Den sistnevnte søker i historien et slags speil på samtiden, mens den førstnevnte prøver å gi en mest mulig autentisk gjengivelse av personligheter og historiske begivenheter. Undersøkelsen avdekker et flertydig motivkompleks som spenner fra opplysning som frigjøring fra overtro til en romantisk fascinasjon over de mange merkelige fenomen som kommer fram i hekse- og djeveltroen.

Britta Gehm. Die Hexenverfolgung im Hochstift Bamberg und das Eingreifen des Reichshofrates zu ihrer Beendigung, 362 sider, Hildesheim : Georg Olms, 2000. (Rechtsgeschichte und Zivilisationsprozess,; Bd. 3, ISBN 3-487-11144-6)

De 70 siste sidene av undersøkelsen inneholder en skremmende liste over 884 trolldomsdømte personer i Bispedømmet Bamberg (i datidens Franken - det meste av det historiske Franken ligger i dag i Bayern). Bare i perioden fra 1626 til 1630 kan Gehm vise til 630 dokumenterte prosessoffer hvorav minst 415 ble henrettet. Dermed henter boka sitt materiale fra det virkelige kjerneområde for heksesaker i Europa. Ja, i denne tyske regionen er det tale om regelrett masseforfølgelse over en relativt kort periode - de aller fleste sakene stammer fra 1612 til 1630. Den voldsomme heksejakten relateres til ordningspolitiske motiv hvor interne konflikter av både verdslig og geistlig (sml. motreformasjonen) karakter blir avgjørende for omfanget. Flere av de som rammes tilhører et øvre politisk sjikt i område og blir offer for heksebeskyldninger som følge av intern maktrivalisering. Det gripende, megetsigende og dypt tragiske brevet fra borgermester Johannes Junius til sin datter Veronika fra 1628 er gjengitt i sin helhet (s.179-184). Kvinneandelen av prosessomfanget i Bamberg er her som vanligvis ellers høyt, om lag 75%.

P.G.Maxwell-Stuart. Witchcraft A History. (160 sider, Tempus, Stroud 2000, ISBN 0-7524-1786-X)

Her er det tale om ei typisk innføringsbok som delvis imøtekommer noe av behovet for grunnbøker rundt det stadig voksende hekseemnet. Den meget produktive skotske historikeren fra Universitetet i St. Andrews har gått løs på emnet i sin fulle bredde. Boka er inndelt i seks kapitler og forfatteren begynner med å si noe om magi og "hekser" i Grekenland og under Romerriket blant annet ved å gå inn på begreper som Striges, Lamia, Sortilega, Saga og Venefica. I kapittel to handler det om kristendommens "heks" og om middelalderens syn på trolldomskunst som ofte gikk i retning av å oppfatte det hele som hallusinasjoner og mentale forstyrrelser. En lengre gjennomgang (s.55-64) av Malleus Maleficarum (Heksekhammeren) åpner kapittel tre som handler om hekseprosessenes tidsalder. Maxwell-Stuart har her ei interessant drøfting av hva som var spesielt for situasjonen i Europa på slutten av 1500-tallet og som kan være med på å forklare hvorfor det hele tok til. Kapitlet inneholder korte utsyn til heksesaker i Danmark, Sverige, Italia, Spania, Malta og Amerika. Trying a witch er tittelen på kapittel fire som omhandler demonologien og rettsprosedyrer. Som eksemplifisering gjennomgår Maxwell-Stuart en skotsk heksesak fra 1661 (s.99-108). Kapittel fem tar for seg avkriminaliseringen av hekseri, opplysningstiden og den nye tidsånd. Til slutt har forfatteren inkludert et kapittel om den moderne heks, hvor han streifer innom Wicca-bevegelsen. Hypotesen om en urgammel trolldomskult avvises som "complete nonsense" (s.144). - Som helhet fungerer boka som en kjapp introduksjon til emnet, men blir til tider noe overfladisk, springende og oppstykket.

 

Witchcraft in Early Modern Scotland. James VI's Demonology and the North Berwick Witches. Edited by Lawrence Normand & Garth Roberts (University of Exeter Press, Exeter 2000, ISBN 0-85989-388-X, 454 sider)

Seinhøsten 1589 ble prinsesse Anna av Danmark og kong James VI av Skottland tvunget til å inngå ekteskap i Oslo. Det lå ikke noe tvang i selve bryllupet, men i stedet for vielsen. Planen var at de skulle gifte seg i glitter og stas i Edinburgh, men hekser og demoner på begge sider av Nordsjøen laget et forferdelig uvær slik at Anna måtte søke nødhavn i Norge. Den skotske kongen slo kraftig tilbake og var sterkt medvirkende til at de skotske hekseprosessene er gått inn i historien blant de verste i Europa. Denne boka er ei kildesamling omkring de såkalte North Berwick sakene 1591-93 som fulgte i kjølvannet av kongens sjokkmøte med heksenes værmagi. Samlingen inneholder både propagandaskriftet News from Scotland og hele versjonen av Stuartkongens egen demonologiske avhandling fra 1597 Demonology in form of a dialogue (i språkmodernisert utgave) samt en rekke andre dokumenter. Utgiverne har laget gode introduksjoner og noter til de mange kildetekstene. Det er opplagt den beste samlingen om de skotske prosessene på 1590-årene, men det kunne vært gjort mer ut av den dansk-norske "connection".

 

Witchcraft in Europe, 400-1700 A Documentary History, Second Edition, Edited by Alan Charles Kors and Edward Peters. Revised by Edward Peters (451 sider, University of Pennsylvania Press, Philadelphia 2000, ISBN 0-8122-1751-9)

I nærmere 30 år (førsteutgaven kom i 1972) har denne boka vært en av de viktigste og mest populære tekstsamlinger om hekseprosesser og demonologi. Denne nye utgaven er kraftig revidert og framstår nesten som ei ny bok. Det er blitt plass til 41 velvalgte illustrasjoner og hele 69 tekstutdrag som spenner fra Augustine via Johannes Nider og Jean Bodin til Christian Thomasius. Utdraget fra Heksehammeren er på 50 sider, mens Nicholas Rémy er tilgodesett med åtte sider. Den 40 siders lange introduksjonen fungerer som en utmerket oppdatert bibliografisk og historiografisk skisse. Ei håndbok av meget høy bruksverdi, særlig for nykommere.

 

DALARNAS HÄXPROCESSER Utgiven av Stiftelsen Bonäs Bygdegåd. (100 sider, Uppsala 2000, ISBN 91-972367-3-X)

En rekke av Sveriges fremste trolldomsforskere var tilstede under Bonäs Bygdegårds kulturdager 28 og 29 juni 1999. Heftet inneholder deres artikler fra seminaret. Her finner vi blant annet bidrag fra Per Sörlin, Kristina Tegler, Linda Oja og Bengt Ankarloo. Sistnevnte skriver om hvor raskt beretningene om heksejakten i Älvdalen og Mora 1668-71 spredte seg til Europa og New England. Emnet for Oja's bidrag er synet på magi på 1700-tallet. Blant annet skriver hun om hvordan en begynnende juridisk skepsis kom til å utgjøre det første skritt på veien mot en tvilende holdning til hekseriets realiteter. Over 600 personer var innblandet i utbruddet av et heksehysteri i Dalarna såpass seint som i 1858. Tegler skriver om hendelsen der et hundretalls barn fortalte at de var tvunget å reise til Blåkulla og gi sin sjel til djevelen. Sörlin avslører noen resultater fra sitt pågående studieprosjekt der han sammenligner hekseforfølgelsene i Baskerland 1609-14 med forfølgelsene i Sverige 1668-76. Et fellestrekk er det sterke innslaget av barneføringsstereotypen. Heftet inneholder dessuten tre mer lokalhistoriske bidrag.

 

RITA VOLTMER und FRANZ IRSIGLER (Hg.) :INCUBI SUCCUBI. Hexen und ihre Henker bis Heute. Eine historisches Lesebuch zur Ausstellung (Publications scientifiques du Musée d'Histoire de la Ville de Luxembourg, tome IV, Luxembourg 2000. ISBN: 2-919878-18-2)

Som det framgår av tittelen er det snakk om en katalog fra ei hekseutstilling som var satt opp ved det historiske museum i Luxembourg i 2000. Utstillingen og de 13 bidragene i boka knytter an til nokså voldsomme hekseprosesser i grenseområdet mellom Luxemburg, Frankrike og Tyskland (Oberlotharingien: Saar-Lor-Lux-Rheinland-Pfalz-Wallonien). På 15- og 1600-tallet ble det brent over 4000 mennesker i storregionen. Utstillingskatalogen står fram som en usedvanlig vakker produksjon. Foto- og billedmaterialet fra utstillingen utgjør de 36 siste sidene i boka og reproduksjonen må betegnes som vellykket. Artiklene er varierte og spenner over flere temaer. Bidragene kommer fra blant annet Boris Fuge, Johannes Dillinger, Rita Voltmer m.f. I artikkelen til Voltmer trekker hun fram fem betingelser som var utslagsgivende for prosessbølgene i grenseregionen: 1)En allmen krisesituasjon, 2)utbredelse av den kumulative hekselæren (demonologien), 3) et forfølgelsestrykk nedenfra, 4)en øvrighet som sto klar til å bruke rettsapparatet mot trollfolk og dermed imøtekomme trykket fra folket, og 5) karriærebestrebelser blant lokale embetsmenn. Boka finnes også i fransk utgave.

 

HARTWIG WEBER: Die besessenen kinder. Teufelsgluabe und Exorzismus in der Geschichte der Kinderheit. (Jan Thorbecke verlag Stuttgart 1999, ISBN 3-7995-0381-1)

Professor i religionspedagogikk og evangelisk teologi i Heidelberg, Hartwig Weber, har spesialisert seg på emnet barn og hekseprosesser. Detter er hans tredje bok på området. Denne undersøkelsen starter med ei nokså fyldig historisk oversikt over fenomenet besettelse. Deretter går forfatteren over til å skrive om barns forbindelse med de såkalte besettelsesepidemiene under heksejaktens tidsalder. Den katolske måten å bekjempe djevelbesettelse på, eksorsisme, blir utførlig drøftet. Hvordan man i løpet av tidlig nytid diagnostiserte besettelse er utgangspunktet for et eget kapittel. Og vi får et innblikk i oppfatningen av fenomenet i hele tradisjonen fra Hippokrates til Freud. Studiet avrundes med et kapittel om besatte barn i det 20. Århundre. Boka er forsynt med utsøkte og velvalgte illustrasjoner.

 

JOHANNES DILLINGER: "Böse Leute"Hexenverfolgungen in Schwäbisch-Österreich und Kurtrier im Vergleich. (Trierer Hexenprozesse Bd.5, Spee Verlag, Trier 1999)

De sørlige deler av Tyskland er kjent for å ha hatt svært intense hekseprosesser på 15- og 1600-tallet. I denne boka på nesten 500 sider foretar forfatteren en systematisk komparasjon av heksetro og hekseforfølgelse i to grenseregioner i området: Kurtrier, under erkebispedømmet Trier ( ligger i dag i delstaten Rheinland-Plalz), sammenlignes med Schwäbisch-Österreich (ligger i dag i Baden-Württemberg), under Habsburg-regimet. De to naboregionene hadde til sammen noe i overkant av 1200 ofre for heksejakten. Heksene ble særlig mistenkt for å ha drevet med værmagi. Forfølgelsen rammet primært kvinner. Rundt 90% var kvinner. Dillinger legger vekt på at det var det elaborerte heksebegrepet som kom til uttrykk, der heksene ble oppfattet som ei farlig djevelsekt. Samtidig skriver han at den lærde demonologien smeltet sammen med bondebefolkningens tradisjonelle åndetro til hva han kaller en regional folkelig demonologi. Denne folkelige demonologien intensiverte angsten for trollfolket og førte til at heksene ble tillagt et stort virksomhetsområde. Heksebeskyldninger kunne grunnleggende sett dukke opp i enhver konfliktsituasjon. Heksene var en integrert del av den sosiale virkelighetskonstruksjonen. Når det gjelder årsaker og betingelser for forfølgelsene i de to undersøkelsesområdene peker forfatteren på befolkningens forsøk på å stå imot statsmaktens frammarsj og oppbygging. I begge regionene var prosessene preget av kommunalisme. Den lokale strafferettspleien betegnes som skandaløs. Ved avlokaliseringen av rettsapparatet brøt forfølgelsessystemet sammen. Undersøkelsen støtter med andre ord ikke opp under akkulturasjonshypotesen. Bunnsolid og overbevisende fra Herr Dillinger!

 

HIMMLERS HEXENKARTOTHEK. Das Interesse des Nationalsozialismus an der Hexenverfolgung (Herausgegeben von Sönke Lorenz, Dieter R. Bauer, Wolfgang Behringer und Jürgen Michael Schmidt) (Hexenforschung Band 4) (Verlag für Regionalgeschichte, Bielefeld 1999)

Den øverste lederen av SS og Gestapo og en av Nazi-Tysklands verste jødeforfølgere, riksfører Heinrich Himmler (1900-1945), hadde en lidenskapelig interesse for den historiske hekseforfølgelsen. I 1935 etablerte han innenfor sikkerhetstjenesten i SS en Hexen-Sonderauftrag, som var operativ fram til 1944. Organisasjonen hadde et vitenskapelig siktemål og gikk til systematisk innsamling av spor etter hekseprosesser. Hele samlingen består av intet mindre enn 33000 kartotekkort fordelt på 3621 stedsmapper (de fleste fra Tyskland.) Etter krigen ble samlingen oppdaget i Woiwodschaftarchiv (fylkesarkivet) i Poznan (Polen.) De 10 artiklene i denne boka kretser rundt to problemstillinger: Noen bidrag setter Himmlers hekseinteresse i forbindelse med nasjonalsosialismens ideologi og historie. Materialet skulle brukes i propaganda øyemed, som et skrekkbilde på den jødisk-kristne religionen. Dessuten hadde nazistene en forestilling om at rettsaktene fra hekseprosessene inneholdt rester fra en hedensk gammelgermansk folkekultur. Slik ønsket de å komme på sporet etter en arisk-germansk naturreligion. For det andre setter enkelte av bidragene et kildekritisk fokus på hvilken nytte dagens hekseforskning kan ha av kartoteket. Hvor anvendelig er materialet, og hvor fullstendig er det? Gerhard Schormann skriver (s.141) at samlingen er lite tilstrekkelig i seg selv, særlig hvis man ønsker å se prosessene i sammenheng med økonomiske, konfesjonelle og politiske forhold. Denne artikkelsamlingen er blitt til ei viktig og spennende bok!

 

LAURIE WINN CARLSON: A fever in Salem. A New Interpretation of the New England Witch Trials. (Chicago Ivan R.Dee 1999)

Ingen hekseprosesser er så mye omskrevet og diskutert som det som skjedde i Salem, Massachusetts i 1692. Det er kommet ut flere hundre vitenskapelige undersøkelser omkring disse sakene. Salem er blitt en slags ikon i amerikansk historie. Med stor amerikansk forskningsiver har fagfolk innen svært ulike disipliner skrevet bøker som gjerne har "et nytt perspektiv" eller ei "nytolkning" av heksehysteriet i landbruksbygda Salem. Denne gangen dreier det seg om en type epidemisk forklaring av atferden til de mange (småjentene) som ble rammet av hekseangrep. Encephalitis lethargica ("sovesyke") slår ut i en atferd og symptomer som minner sterkt om det rettsprotokollene beretter om; hallusinasjoner, tåkeprat, oppkast, paralyse, kroppsutslett og lignende. Undersøkelsen setter altså fokus på sammenhengen mellom heksejakt og en mental sykdomstilstand. Interessant, men ikke tilstrekkelig kontekstsensitiv som framtredende forklaringsfaktor. Utgivelsen bærer noe preg av å være atter et produkt av amerikansk diagnosekultur.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\r3-50.jpg

MARION GIBSON: Reading witchcraft: stories of early English witches. (Routledge, London 1999)

Hvordan bør vi lese og tolke alle de merkelige beretningene vi finner i historiske tekster omkring heksetro og hekseforfølgelse? Hva er diktning og hva er sant? Hvordan forholder vi oss til noe som ble oppfattet som realiteter i tidlig nytid, men som i vår kontekst framstår som fantasier og innbildninger? Og hvordan skrive historie om noe vi selv ikke tror på? Tekstene som utgjør grunnlaget for denne undersøkelsen er rettsakter (gjengitt i pamfletter) og pamfletter fra engelske heksesaker på 15- og 1600-tallet. Gibson er blant annet ute etter å kartlegge fallgruver i vår omgang med denne type tekster. Arbeidet har altså et metodeologisk tilsnitt, der forfatteren trekker fram forhold som man spesielt bør være oppmerksom på i forbindelse med studiet av rettskilder fra hekseprosesser. Deler av boka kan med fordel brukes som håndbok
(Mottatt for book note i Religious Studies Review)
.

Jonathan L. Pearl: The crime of crimes: demonology and politics in France, 1560-1620. (Wilfrid Laurier University Press, Waterloo 1999)

Den kanadiske historikeren har tidligere markert seg med flere innsiktsfulle artikler om franske demonologer. Pearl var også blant utgiverne av en engelsk språklig, noe forkortet utgave, av Jean Bodins "Démonomanie" - faktisk den første engelske utgivelsen av Bodins arbeid fra 1580. I denne boka tar han opp relasjonen mellom teori og prakis, mellom demonologisk tenkning og konkrete hekseprosesser i Frankrike. Forholdet er ikke så intimt som man legge har trodd, argumenterer Pearl.

 

The Athlone History of Witchcraft and Magic in Europe (General Editors: Bengt Ankarloo and Stuart Clark)

Volume 5: The Eighteenth and Nineteenth Centuries (The Athlone Press, London 1999)

Det femte bindet i denne storstilte serien handler om hekseforbrytelsens avkriminalisering. De tre bidragene viser at det ikke er tale om noen entydig prosess verken i tid eller rom. Den amerikanske historikeren Brian Levack er først ute med en oversikt ("The Decline and End of Witchcraft Prosecutions" s.1-94)over avkriminaliseringsfasens kronologi. Vektleggingen ligger på rettshistorien og det juridiske systemet. Et hovedpoeng hos Levack er at den juridiske klimaendring tar til forut for den intellektuelle. Den hollandske trolldomsforskeren Marijke Gijswijt-Hofstra har kalt sitt bidrag "Witchcraft after the Witch-trials" s.95-190.) Som det framgår av tittelen, er det trolldomstroens kontinuitet som ligger til grunn for hennes essay. Hun får fram at hekse-og trolldomstro fortsatte som et levende landsbyfenomen etter at myndighetene hadde sluttet å interessere seg juridisk for saken. Selv har jeg stor sans for Roy Porters fascinerende gjennomgang ("Witchcraft and Magic in Enlightenment, Romantic and Liberal Thought" s.191-282) av den lærde og intellektuelle mentalitetsendringen når det gjaldt synet på magi og trolldom. Rasjonalismens tiltro til fornuften som bolverk mot det man mer og mer kom til å oppfatte som illusjon, villfarelse og overtro er utgangspunktet for tematiseringen av Voltaire og andre tenkere fra opplysningstiden. Artikkelen inneholder også avsnitt om hvordan det okkulte og magiske ble framstilt i kunst og litteratur på denne tiden. Særlig fornøyelig lesning er sidene som omhandler Russlands kamp på 1700-tallet for å bli kvitt stemplet som en nasjon av sjamaner (s.216-218.)
(Mottatt for book note i Religious Studies Review)

 

P.G. Maxwell-Stuart (ed.): The Occult in Early Modern Europe. A Documentary History, (London, MacMillian Press 1999)

Nyttig kildesamling som inneholder korte utdrag fra eldre publikasjoner som tar opp emner som varsel, drømmer, syn, åpenbaring, spøkelser, ånder, eksorsisme, overtro, astrologi, magi, heksekunst, alkemi, kjetteri med mer.

 

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\r2-50.jpg

Linda Oja: Varken Gud eller Natur. Synen på magi i 1600-och 1700-talets Sverige, (Brutus Östlings Bokförlag Symposion, Stockholm 1999)
Min omtale av boka er trykt i Norsk Historisk Tidsskrift, nummer 4/2000.
En noe endret svensk versjon er trykt i Häften för Kritiska Studier nr.4/2000.

Engelsk versjon, Magic in Early Modern Sweden, trykt i ARV - Nordic Yearbook of Folklore 2001:141-144.

I oktober 2000 mottok Oja den svenske Cliopris for sin forskning omkring magi.

 

Per Sörlin: 'Wicked Arts' Witchcraft and Magic Trials in Southern Sweden 1635-1754. ( Utgitt som nr. 7 i serien Cultures, beliefs, and traditions Brill, Leiden Boston Köln 1999)

Wicked Arts er en engelsk oversettelse av Sörlins svenske bok Trolldoms- och vidskepelseprocessena i Göta hovrätt utgitt i Umeå i 1993. Den engelske utgave er utover enkelte oppdateringer stort sett identisk med den svenske. Undersøkelsen tar form av et empirisk nærstudium av 353 trolldoms- og mindre alvorlige magiforbrytelser i perioden fra 1635 til 1754. De empiriske funnene konfronteres gjennom hele boka opp mot tre forklaringsmodeller, som kan sies å ha vært framtredende de siste tiårene innen internasjonal hekseforskning: 1) Akkulturasjonsmodellen 2) Konfliktmodellen og 3) Systemmodellen. I forordet skriver Sörlin at boka er skrevet som en reaksjon mot en del av 1980-tallets trolldomsstudier der akkulturasjonsperspektivet sto sentralt. Ved å studere mindre alvorlig trolldomskriminalitet i områder som ikke ble rammet av heksepanikker, kommer den svenske historikeren fram til at eliteperspektivet med vektlegging på tesen om den kulturelle erobringen av landsbygda er lite fruktbar som forklarinsmodell. Riktignok er eliteinteressen framtredende også i de sørsvenske sakene, men det dreier seg mer om disiplinering og kontroll og mindre om akkulturasjon, sivilisering og assimilasjon. Undersøkelsen viser også at slike saker ofte ikke har noe med krise- og konfliktforhold å gjøre. Sörlin mener at det mest fruktbare er å studere disse heksesakene på sine egen premisser, det vil si som et selvstendig fenomen som følger sin egen logikk. Boka preges av forfatterens diskuterende form og bør leses langsomt for å få med seg alle nyansene og de mange interessante poengene.
(Engelsk versjon i ARV - Nordic Yearbook of Folklore 2001:194-195)

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\r5-75.jpg

 

Éva Pócs: Between the Living and The Dead. A Perspective on Witches and Seers in Early Modern Age Translated by Szilvia Rédey and Michael Webb (Budapest 1999)

Det er minst tre viktige aspekt ved denne undersøkelsen; 1) Pócs antyder en rekke trekk som kan sies å utgjøre det folkelige opphavet bak de demonologiske forestillingene om djevelpakt og heksesabbat. 2) Undersøkelsen er basert på rettsdokumenter fra hekseprosesser (i Ungarn), og ikke på myter, sagn og legender. 3) Den ungarske forskeren gjør østeuropeisk hekseforskning kjent for et større publikum - og relaterer sine funn til vesteuropeisk forskning på området. Komparasjonen er en av de sterke sidene ved denne boka i grenselandet mellom etnologi og historie.

Alan Macfarlane: Witchcraft in Tudor and Stuart England ( Second edition, London, Routledge 1999)

Nyutgivelse av denne klassiske lokalhistoriske undersøkelsen omkring hekseprosessene i Essex, opprinnelig utgitt i 1970. Få trolldomsstudier har hatt så stor betydning for moderne hekseforskning som denne. Undersøkelsen er særlig kjent for sin anvendelse av funksjonell sosialantropologisk teori og dermed for sitt fokus på heksetro og hekseanklager "from below." Denne andre utgaven er identisk med originalen fra 1970, men James Sharpe har skrevet en ny introduksjon som på en oversiktlig måte setter arbeidet inn i en historiografisk kontekst . Om betydningen av undersøkelsen skriver Sharpe blant annet: "Rarely has a regional study by a British historian received such wide recognition."

Wolfgang Behringer: Shaman of Oberstdorf. Chonrad Stoeckhlin and the Phantoms of the Night. Translated by H.C.Erik Midelfort (University Press of Virginia, Charlottesville 1998 - tysk original fra 1994)

I 1578 inngikk hovedpersonen, stallarbeideren Chonrad Stoeckhlin, en avtale med sin gode venn Jacob Walch. Den som først døde av de to, skulle komme tilbake og fortelle om livet i det hinsidige, slik lød avtalen. Bare noen dager etter at avtalen var inngått døde Jacob plutselig. Han overholdt den kontrakten han hadde inngått i det levende livet med sin venn. Fem ganger viste han seg for Chonrad. For ikke å ødelegge leseopplevelsen skal jeg ikke avsløre hva Jacob hadde å fortelle fra det hinsidige og hva det førte til for Chonrad. Men stallgutten hadde såpass mye å fortelle fra den andre siden at rettsmyndighetene ble mistenksomme. Det hele endte i en regulær hekseprosess. Under rettsbehandlingen måtte Stoeckhlin svare på 146 ulike spørsmål. Ut fra det rikholdige kildematerialet fra1586 spinner den tyske historikeren videre på tema som spådomskunst, sjamanisme, heksesabbat med mer. Dette er ei fascinerende bok, selv om Behringer ofte har en tendens til å bevege seg vel langt vekk fra selve historien til Chonrad. Det skal legges til at denne lille boka har fått svært god mottakelse. Enkelte hevder at den er fullt på høyde med det beste innen hekselitteraturen, slik som noen av bøkene til Carlo Ginzburg - og i forhold til mikrohistoriske undersøkelser fra tidlig nytid, slik som for eksempel beretningen om Martin Guerre av Natalie Zemon Davis. Jeg deler ikke helt denne begeistringen, men bevares; fortellingen om stallgutten fra Oberstdorf er fascinerende lesning. Se for øvrig forlagets presentasjon av boka Shaman of Oberstdorf.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\r4-100.jpg
Wolfgang Behringer, Eva Pocs og Giovanni Pizza - Under en diskusjon med Carlo Ginzburg, Budapest 8/10-1999.

Wolfgang Behringer: Witchcraft Persecutions in Bavaria:Popular Magic, Religious Zealotry and Reason of State in Early Modern Europe. Translated by J.C.Grayson and David Lederer. (Past and Present Publications, Cambridge University Press, Cambridge 1998)

The book is an English translation of Behringer's most important study "Hexenverfolgung in Bayern. Volksmagie, Glaubenseifer und Staatsräson in der Frühen Neuzeit" published in Germany 1987 (3.verbesserter Auflage 1997). In this southern part of Germany 900 witches were executed, and many more tried for witchcraft, between 1560 and 1730. Behringer finds that most trials occured during years of particular dearth and famine. One of his conclusions is that every major persecution in this part of Germany was rooted in agrarian crisis. His book should be read by anybody who only know about witch-trials from English speaking countries. There are almost 500 fascinating pages in his book.

 Dei europeiske trolldomsprosessane

Av Rune Blix Hagen

Det Norske Samlaget, Oslo 2007 (3. opplaget 2014)

ISBN:978-82-521-7016-0

 

 

 

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: W:\Image2.gif

Hekseprosessene i Finnmark - Rettsforfulgte trollfolk i Finnmark, 1593-1692.

Heksestudier i Tromsø

Hekseprosessene i Nord-Norge

Trolldomsprosessene i Norge

TIL ILD OG BÅL En kort oversikt over Finnmarks hekseprosesser Av KIRSTEN BERGH

Trolldomskriminalitet i nord (podcast)

(Tilbake til toppen)

Oppdatert til høstsemesteret 2020

Rune Blix Hagen
Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi
(AHR).
UIT Norges arktiske universitet
N-9037 Tromsø
Tlf.: (+047) 77 64 41 30