VITENSKAP ELLER FYLLEVRØVL?

PARADOKSET JEAN BODIN

Av
RUNE BLIX HAGEN
Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi
UiT Norges arktiske universitet

© Rune Blix Hagen, 1997-2022
(oppdatert 12/4-2020)

Det er i overkant av 420 år siden den franske juristen Jean Bodin døde. Han ble rammet av byllepest og døde i juni 1596 i den nord-franske byen Laon. Jean Bodin var da 66 år gammel. Både i sin samtid og ikke minst i ettertid var han omstridt. Han har fått et tvetydig ettermæle. På grunn av sitt banebrytende forfatterskap innen pedagogikk, økonomi, historie, politikk og religion har franskmannen blitt oppfattet som et universalgeni. Ikke bare var han blant renessansens fremste tenkere, men framtrer også som en grunnlegger eller sentral forløper for moderne vitenskap slik som f.eks. sosiologi, historie og statsvitenskap. Midt under de dramatiske religionskrigene i Frankrike på andre halvdel av 1500-tallet, inntok Bodin en mellomposisjon. Hans skrifter om religion er, for sin tid, preget av en oppsiktsvekkende toleranse med klare økumeniske trekk. På denne bakgrunn har ettertiden beskrevet Bodin som en human, intellektuell monolitt med en optimistisk tro på framtiden. Paradokset ligger i at samme mann var forfatter av et bloddryppende verk om hekser. Hans studie av demonbesettelsen hos kvinner ble utformet som en lærebok i hekseforfølgelse med jurister og dommere over hele Europa som målgruppe. Demonlæren kom ut i Paris i 1580, ble hurtig oversatt til en rekke språk og var svært populær de neste 100 årene. Utgivelsen av boka faller sammen med den mest intense hekseforfølgelsen i Europa. For rettspraksis i trolldomssaker fikk Bodins bok atskillig større betydning enn, den for oss, mer kjente Heksehammeren (Malleus Maleficarum) fra 1486. I konkrete heksesaker over hele Europa viste dommere til Bodins heksemanual. Boka var godt kjent blant embetsmenn i Danmark/Norge og kanskje særlig i Sverige. Er det noen sammenheng mellom hans moderne politiske tanker og hans sterke anbefaling om å brenne trollkvinner levende på bål? Jean Bodin er en av de fremste representantene for en kultur som er helt grunnleggende for den vestlige tenkning. Er heksebrenning en del av denne nye vitenskapen, eller skal vi oppfatte, slik mange av Bodins beundrere har gjort, demonologien som et bisarr og motbydelig feilgrep fra en ellers åpen og fordomsfri mann?

Jean Bodin

La oss først se litt nærmere på hvorfor Bodin har blitt oppfattet som en forløper for moderne tenkning i Europa. Han fikk en solid praktisk og teoretisk rettsskolering i den sørfranske byen Toulouse på 1550-tallet. På denne tiden framsto Toulouse som et intellektuelt kraftsentrum i Europa. Hit kom det studenter fra Tyskland, England, Italia og Norden - de fleste for å få en juridisk utdannelse. Under Toulouse-oppholdet skrev Bodin ei bok om fransk utdanningspolitikk. Her hevdet han at utdanning måtte skje i statlig regi og at fransk måtte erstatte latin som undervisningsspråk. Slike humanistiske studieidealer sto i motsetning til de herskende strømninger under renessansen. Det latinske skriftspråk i sin klassiske form ble oppfattet som det lærde språket, mens nasjonalspråket ble sett på som allmuens vulgærspråk. Bodins tanker om oppdragelse, utdanning og språk ble først satt ut i livet under opplysningstiden.

Etter studieårene i Toulouse dro Bodin til Paris hvor han fikk arbeid som jurist. Her kom han i kontakt med den franske kongemakt og ble involvert i intrigene ved det franske hoff. Det franske renessansemonarkiet bar preg av stridighetene innen overklassen mellom katolske og protestantiske fraksjoner. Religionskonfliktene grep direkte inn i Valois-dynastiet. Gjennom en usedvanlig sterk krisebevissthet prøvde Bodin gjennom sitt forfatterskap å vise veien ut av den bitre konflikten mellom hugenotter (franske protestanter) og tilhengere av den romersk-katolske kirke.

Frankrike var på andre halvdel av 1500-tallet ikke bare rammet av religionskrigene, men opplevde, sammen med store deler av Europa, en sterk prisstigning med påfølgende dyrtid og bondeopprør. For datidens statsmenn var prisstigningen et mysterium inntil Bodin påviste en klar sammenheng mellom import av edelt metall og prisinflasjon. Dermed lanserte han en tidlig kvantitativ pengeteori med utgangspunkt i den politiske økonomi. Denne erkjennelsen er først i vårt århundre blitt utviklet på et solid vitenskapelig grunnlag. Importen av gull og sølv framsto for Bodin som den viktigste årsaken til at datidens europeiske land opplevde en galopperende prisstigning.
Et uttrykk for betydningen av Bodins pengeteori, finner vi i pengemuseet til den tyske Bundesbank. Her har Bodin fått sin byste plassert sammen med Milton Friedman og Irving Fisher. Skulpturene er laget av Bruno Unkhoff.

Omtrent samtidig med inflasjonsteorien, fikk Bodin utgitt ei bok om historieforståelse. Denne boka viser historikere fortsatt til når det gjelder prinsipper for historisk komparasjon, kildekritikk og nødvendigheten av en tverrfaglig tilnærming innen historiefaget. Bodins historiesyn står i skarp kontrast til samtidens tilbakeskuende historiespekulasjoner. Renessansetenkernes opptatthet av en tapt gullalder med påfølgende degenerasjon blir snudd på hode. Utviklingen går i retning av stadig høyere sivilisasjonsnivåer. Bodin tenker utviklingshistorisk og framtidsrettet - tanker som senere kom til å stå sentralt hos filosofer som Vico og Hegel på 1700- og 1800-tallet. Klima, topografi og geografi virker bestemmende inn på menneskenes mentalitet og atferd. De fysiske omgivelsene lar seg imidlertid omforme av menneskenes målbevisste handlinger, skriver Bodin. Siden Bodin understreker menneskets frie, bevisste vilje finner vi få spor av deterministisk tankegang i hans historieoppfatning. Særlig innen det kreative franske historiemiljøet i forrige århundre - den såkalte Annales-gruppen - har Bodin fått et positivt renommé. På samme måte som disse franske historikerne, med Fernand Braudel i spissen, snakket Bodin på 1500-tallet om historiefagets ledende rolle blant vitenskapene.

Boka som gjerne blir betegnet som franskmannens udødelige mesterverk, kom i 1576. Det er snakk om en politisk maktanalyse der begrepet suverenitet står i sentrum for analysen. Med sin suverenitetsteori forsøkte Bodin å gi et legitimitetsgrunnlag for en sterk kongemakt. Sammenhengen mellom kongelig suverenitet og statsbygging var nye politiske tanker. Bodins maktanalyse markerer et vendepunkt i europeisk, politisk tenkning. Prinsippet om kongemaktens absolutte suverenitet gjør uten tvil denne boka til et landemerke i Europas intellektuelle historie. I teorien om makt og styreform finner vi den ideologiske spiren til fremveksten av den eneveldige statsmakt. Fra slutten av 1600-tallet kom denne statsformen til å utgjøre en avgjørende fase i det borgerlige samfunnets framvekst. Gjennom sitt epokegjørende begrep om suverenitet blir Bodin ofte trukket fram som grunnleggeren av politikkvitenskapene, slik som statsvitenskap og sosiologi. I sin samtid var boka ment som et svar på det politisk-religiøse kaos i Frankrike. Tidens behov lå i en eneste statsautoritet - en anti-føydal autoritet som kunne bringe alle oppløsende krefter sammen i et velfungerende statsmaskineri. Ved at suvereniteten var plassert hos kongen, og bare der, kunne det skapes orden, fred, rikdomsvekst og framgang.

Botemidlet mot det innenrikspolitiske kaos lå i en sterk statsmakt som kombinerte maktutøvelse med religionsfrihet. Bodins tanker om religiøs toleranse, som ble fullt utviklet i ei bok fra 1590-tallet, er kanskje enda mer oppsiktsvekkende enn hans politiske teori. Kongen skulle anerkjenne alle religiøse retninger. Vellykket maktpolitikk kunne først realiseres ved at prinsippet om fri religionsutøvelse fikk utfolde seg. Statsmakten skal altså heve seg over alle stender, enkelt personer og religiøse grupperinger. Dermed blir Bodin den første betydningsfulle tenker som løsriver religionen fra politikken. Ved å skrive om religionsfrihet allerede på slutten av 1500-tallet kan vi også si at Bodin formulerte det første viktige element ved den borgerlige frihetsideologi.

Men så, midt oppe i all denne tilsynelatende framsynhet, toleranse, rasjonalisme og humanisme, skriver samme mann et verk om hekser og demoner. Det var først og fremst hans bok om demonomani som gjorde han kjent i renessansetidens Europa. Hans demonlære har, som sagt, vært til stor belastning for hans mange beundrere de siste fire hundre årene. De fleste har forsøkt å tie boka i hjel. Andre har sett på heksestudiet som en uforklarlig glipp. Noen viser til at tidens utbredte djevelfrykt også plaget de meste intellektuelle representanter for sin tid. Heksestudiet blir dermed bortforklart som et barn av sin tid uten verdi for vår tid. Atter andre mener at hekseboka ble skrevet av en innesluttet mann med et tungt lynne. Bodin skulle ifølge denne forklaringen ha vært en kvikk og kreativ tenker i sine yngre år. Så ble han rammet av et melankolsk tungsinn og forfalt til en drukkenbolt. Det han skrev på sine eldre dager bar derfor preg av fyllevrøvl. Forklaringen er ingen god løsning på paradokset Jean Bodin fordi mannen skrev store verk etter hekseboka, ikke minst om religiøs toleranse.

Hva var egentlig så opprørende med Bodins vitenskapelige studium av demoner og deres virkefelt? Slik Bodin ser det var utøvelse av trolldomskunst den verste av alle tenkelige forbrytelser, fordi heksenes djevelarbeid rammet både Gud, naturen og den sosiale orden. Derfor fant Bodin det maktpåliggende å advare kongemakten mot denne indre korrupsjonsfaren. Behovet for å lære opp jurister i å bekjempe trolldomskriminalitet på en effektiv måte var hovedformålet med verket. Før Bodin kunne bestemme hekseri som en unntaksforbrytelse og dermed utvikle en ny prosessrett i heksesaker, måtte han aller først gi et vitenskapelig bevis for at hekser og demoner virkelig eksisterte. Det var ikke noe selvsagt ting på 1500-tallet. Tvert imot, det Bodin oppfattet som en farlig skepsis var i ferd med å vinne fram. Mange franske jurister oppviste stor unnfallenhet når det gjaldt bekjempelsen av hekseplagen. Betydningsfulle forfattere hadde sågar hevdet at hekser ikke eksisterte. Enkelte argumenterte for at heksehistorier var oppspinn fra mentalt forstyrrede personer - personer som trengte forpleining og ikke brennende flammer. Dommere som brente uskyldige, gamle kvinner ble av enkelte beskrevet som blodtørstige gribber. Heksefantasiene kom frem gjennom tortur og psykisk press, hevdet flere av samtidens kritikere. I en belærende tone med en god porsjon intellektuell arroganse feier Bodin all tvil til side. Alle heksekritikere blir kontant stemplet som ateister, de er deler av det diabolske nettverk og burde kastes på bålet sammen med trollfolket.

Bodins vitenskapelige bevis for djevlepakt, heksesabbat og trolldomsmagi ser i korthet slik ut: For det første baserer han seg på sine egne sanseerfaringer. Ved en rekke anledninger satt han selv i retten og hørte på hva mistenkte trollkvinner fortalte - tilståelser som kom fram både uten og ved hjelp av tortur. Imidlertid har han neppe selv torturert trollkvinner med glødende jerntenger, slik enkelte har hevdet.

For det andre viser franskmannen til en rekke fromme, det vil si troverdige, embetsmenn. Embetsmenn fra hele Frankrike har fortalt Bodin skremmende historier. Bodin må tydeligvis ha skaffet seg et stort kontaktnett over hele landet. Ofte viser han til heksetilståelse der fortellingene avsluttes med at hans informanter har brent heksene levende - altså oppført seg eksemplarisk i forhold til uvesenet. For det tredje viser Bodin til hva han har lest om blasfemiske heksetreff hos historieskrivere fra hele Europa, ikke minst fra Norden. En av Bodins viktigste referanser er her den svenske erkebiskopen og katolske eksilforfatteren Olaus Magnus. Olaus Magnus ga i 1555 ut et svært verk på latin som omhandlet menneskene i Norden; Historien om folkene under de syv plogoksene. Djevelskapen er mer utbredt i nord enn i andre deler av Europa. Ikke bare har Satan ekstra stor makt over de nordiske folkene, men all ondskap og ulykke kom fra nord, ja faktisk med nordavinden. I det høye nord, på Nordkalotten, hadde mange trolldomskyndige sitt hjem, skriver Bodin med Olaus Magnus som sannhetsvitne. Olaus Magnus utredning om trolldomskunsten i nord var helt i overensstemmelse med historier om hekseselskap fra middelhavslandene. For Bodin betydde dette at hekseriet var en paneuropeisk sammensvergelse mot Gud og staten. For å overbevise skeptiske lesere kunne Bodin for det fjerde vise til at eksistensen av hekser og demoner har et grundig belegg i den hellige skrift og hos de sentrale kirkefedrene. Omfattende bibeleksegese ga teksten større autoritet. Hvordan skulle man kunne tvile på hekseriets eksistens etter all denne vitenskapelighet?

I forfølgelsen av trolldomskriminalitet er nærmest alle midler tillatt. Den rettsskolerte juristen utvikler en ny, nådeløs prosessrett i slike saker. Her spares det ikke på «effektive» og «gode» anbefalinger. Trolldomskriminalitet er en unntaksforbrytelse hvor det ikke er tilstrekkelig med vanlige rettsprosedyrer. I heksesaker skulle dommere ta i bruk overvåkning, løgn, provokasjon og angiveri. I tillegg kommer hele registret av psykisk og fysisk tortur. Djevelens merke på den tiltaltes kropp kunne man avsløre ved å stikke lange nåler inn i kroppen. Hensikten var å lokalisere ufølsomme merker. Ved å undersøke trollkvinnens kjønnsorgan kunne man finne unaturlige kroppsutvekster som ble benyttet av sugende demoner. Som ett blant flere indisier på skyld trakk Bodin fram den mistenkes vanskelighet med å gråte under forhøret. Triumferende kunne han fortelle om ei kvinne som bare felte tre tårer fra sitt høyre øye under et langt forhør. Djevelen bandt tungeroten på trollkvinnene slik at de verken kunne gråte eller tilstå. Bare sterk smerte, det vil si tortur, kunne i slike tilfeller jage djevelen ut av kroppen. I jakten på indisier og bevis skulle stort sett intet middel være uprøvd. Bodins vurderinger av hvilke prosessmidler det juridiske apparatet burde ta i bruk i forbindelse med trolldomskriminalitet finner vi opptatt i de fleste europeiske land utover 1600-tallet. Ved eksempelvis de brutale trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet kan vi nærmest følge denne type prosessuell rett skritt for skritt i de gamle rettsdokumentene. Allikevel går man alt for langt dersom man gir Bodin skylden for at omlag førti tusen kvinner fikk båldom i Europa på slutten av 1500-tallet og utover 1600-tallet. Imidlertid kom franskmannens demonstudier til rett tid og imøtekom et påtrengende behov.

Flere av de siste generasjoners historikere og fagpersoner innen andre vitenskaper ser en indre sammenheng i Bodins forfatterskap, men har gjort unntak for demonologien, eller forholdt seg taus til denne. Spørsmålet vårt er derimot om, og i tilfelle hvordan, vi kan plassere heksestudiet i en slik sammenheng. Hvordan kan vi forklare at humanisten Bodin med sine mange, ofte tillagte, historisk- progressive tanker, samtidig argumenterte for heksebrenning?

Heksene forvaltet en kunnskap som truet den guddommelige verdensharmoni og dermed et lands politiske autoritet og rikdomsvekst. I sine økonomiske skrifter framtrer Bodin som en klar merkantilist. Det betyr blant annet at han så på en økende folkemengde som en rikdomsressurs. Bøndene skulle berike de europeiske staten ved å sette flest mulig barn til verden. Her finner vi en av grunnene til Bodin gikk så sterkt inn for å bekjempe den forplantningsfiendtlige trolldomskunsten. Sammenhengen mellom barnedrap og diabolisme er et helt sentralt tema i hans demonologi. Han viser til utallige eksempler der trollkvinner tar livet av småbarn. Vi møter falske jordmødre som dreper udøpte spedbarn, heksemødre som inngir sin kroppsfrukt til Satan, trollkvinner som tar med seg pubertetsunger til heksesabbaten, kvinner i ulveskikkelser som eter småbarn og om en rekke andre trolldomskunster som rammer barn. Ifølge Bodin var den mest utbredte trolldomskunst i Frankrike på hans egen tid den kunst som gjorde menn impotente. Ja, enkelte hekser gikk så langt at de gjorde menn kjønnsløs ved å fjerne penis. Slike trolldomskunster førte til befolkningsnedgang, til fattigdom og statsoppløsning, skrev Bodin.

Et vedvarende tema i Bodins forfatterskap er ønske om naturkontroll. For nytidens intellektuelle bevissthet symboliserte heksefiguren den ville og ukontrollerte naturen. Det flammende kvinnehat vi med all tydelighet finner hos demologene kan settes i sammenheng med oppfatningen av naturens syklus som kvinnelig. I hekseforestillingene møter vi kvinner som dyrelignende vesener. De har samleie med djevelen i skikkelsen av en svær geitebukk. De skaper seg om til ville rovdyr. Enkelte trollkvinner omgir seg med sugende kjæledyr. Ustyrlige kvinner kunne ved diabolsk assistanse manipulere den uberegnelige naturen. Trollkvinner ble ofte anklaget for å ha utløst naturkreftene. Bodin er langt fra den eneste på 1500-tallet som koblet det voldsomme og kaotiske naturriket sammen med en opprørsk kvinnenatur. For renessansens nye vitenskapsmenn ble det viktig å bringe denne satanistiske villhet under kontroll.

Forestillingen om heksesabbaten som ei organisert, anti-statlig og anti-religiøs sekt utfordret både den verdslige og geistlige makt i kampen om menneskesjelene. Beskrivelsen av denne organiserte, separatistiske og sataniske trusselen er noe av det mest originale ved Jean Bodins demonologi. Sett i relasjon til hans suverenitetsteori som skulle sikre politisk konformitet, måtte ei sekt som impliserte sosial desintegrasjon, bekjempes med alle midler. Heksesabbaten snudde verden på hodet og ble utlagt som en systematisk antitese til alle positive verdinormer innen politikk, økonomi og religion. Bodins kumulative sabbatbeskrivelse kunne lett settes i sammenheng med voksende bondeopprør i Frankrike på slutten av 1500-tallet. Heksefiguren kunne anvendes, og ble da også brukt, som en personifikasjon av alle former for opprør, avvikende atferd og ikke minst i relasjon til revoltpotensielle menneskeforsamlinger slik som fester, karneval, festivaler og andre folkelige tilstelninger. Særlig framtredende og brutalt ble dette når den diabolske heksetroen tidsmessig falt sammen med bestrebelsene på å implementere en paternalistisk-sentralistisk kongeideologi.

Hensynet til statens konsolidering og rikdomsvekst gjorde det nødvendig med rettsforfølgelse av statsoppløsende heksekunst. Trollkvinnene utgjorde en undergravende, indre sekt - datidens femtekolonister måtte uskadeliggjøres. De truet alle samfunnets positive krefter som Bodin hadde satt på begrep i sitt forfatterskap. Vi kan si det slik at eksistensen av hekseri ga statsbygging en ideologisk, guddommelig legitimitet. Den handlekraftige monark, kongen av Guds nåde, ble symbolet på Satans erkefiende. Hekseforfølgelse fungerte som en del av den allmenne kontroll, ensretting og disiplinering av menneskenes atferd og forestillinger - et generelt kjennetegn ved inngangen til vår moderne tid.

Jean Bodin var født i 1529/30 og døde i 1596. Samme år ble den store franske filosofen René Descartes født - mannen som med sitt nye verdensbilde gjorde slutt på eksistensen av demoner og hekser. Med sin radikale tvil kunne Descartes vise at Bodins forsøk på å utvikle en eksakt vitenskap om demoner ikke kunne krones med hell. Innenfor den nye, eksakte naturerkjennelsen var det ikke lengre plass for demoner og heksediagnostikk.

Litteratur og nettsteder:

The Bodin Project - Aids to the study of Jean Bodin

The Reception of Bodin, Edited by Howell A, Lloyd, Brill, Leiden 2013.

Lloyd, Howell A. Jean Bodin, ‘This Pre-eminent Man of France’: An Intellectual Biography, Oxford University Press, 2017.

Jean Bodin, Store Norske Leksikon (Oktober 2015)

 

Bodin, Jean. On Sovereignty (Utdrag), Cambridge 1992
Bodin, Jean. On the Demon-Mania of Witches (Utdrag), Toronto 1995.
Bodin, Jean. De la Demonomanie des Sorciers
, Paris 1587 (i fulltekstutgave fra Google Books)
Bodin, Jean. Six Books of the Commonwealth, Oxford 1955.                        

Franklin, Julian H.(ed) Jean Bodin, Aldershot 2006 (collections of articles). 

Hagen, Rune Blix, "Den moderne læren om heksenes vesen og væremøte" i Hekser - Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo (2003) 2010.
Hagen, Rune Blix, Heksenes sammensvergelse. Jean Bodin og heksesabbaten som anti-samfunn" i Arnfinn Pettersen og Terje Emberland (red.) Konspiranoia - Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, Humanist forlag, Oslo 2003:51-74.
Hagen, Rune Blix, Bodin, Jean (1529/1530-1596), In Richard M. Golden(ed.) Encyclopedia of Witchcraft. The Western Tradition Volume 1, A-D, ABC-CLIO Santa Barbara 2006:129-131.
Hagen, Rune Blix, Dei europeiske trolldomsprosessane, Oslo (2007) 2014.

Krause, Virginia. Witchcraft, Demonology, and Confession in Early Modern France, Cambridge University Press, Cambridge 2015.                                            

Krogh, Thomas. “Jean Bodin – den moderne stat blir til», i Jørgen Pedersen (red.), Politisk filosofi: Fra Platon til Hannah Arendt.  Pax Forlag Oslo 2013: 260 – 285.                                                   

Nisbet, Robert. History of the Idea of Progress, London 1994.             
Opitz-Belakhal, Claudia, Das Universum des Jean Bo
din. Staatsbildung, Macht und Geschlecht im 16. Jahrhundert, Campus Verlag, Frankfurt/New York 2006. Opitz-Belakhal, Claudia, Dämonologie als „Querelle des hommes“. Zur Darstellung von Männlichkeit und Hexerei in einigen zentralen Dämonologie-Texten der frühen Neuzeit, Akih-eskript, Heft 1, 2009.
Turchetti, Mario, Jean Bodin, Stanford Encyclopedia of Philosophy,(2005) 2014.
Zarka, Yves Charles (dir.).
Jean Bodin. Nature, histoire, droit et politique, Paris 1996.

Fischarts Übersetzung von Bodins DämonologieVideointerview (8/4-2015)

Hekser i Nord Les Bodins uttalelser om trolldom og hekseri i nord.

Tysk oversettelse av Bodins hekselære

De europeiske hekseprosessene

The Shaman of Alta

OLAUS MAGNUS

The Witches' Sabbath

Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark.

Katekismesangene hos Petter Dass. Norsk protestantisk demonologi på vers og rim  (Aalborg 2017)

Heksestudier i Tromsø (med forelesninger omkring Bodins demonologiske tenkning)

Litteratur om hekseprosessene

Rune Blix Hagen

Fra en hekseutstilling ved Gunnerusbiblioteket, NTNU, høsten 2014. Utstilling av en tysk oversettelse av Bodins bok om demoner og hekser. (Foto: Rune Blix Hagen).

Oppdatert i mars 2022

Rune Blix Hagen
Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi. Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet
N-9037 Tromsø
Tlf.: (+047) 77 64 41 30